To uker og en bøtte sommerfugler

Om to uker reiser vi. H a l l e l u j a. Fjorten dager. Det er så lite, det. Denne uken har vi planlagt og bestilt mye av det siste utstyret vi trenger. Redningsflåte. Overlevelsesdrakter. Solcellepanel. Drivanker. Sjakler, blokker, splinter, strekkfisker. Gummijolle. Sikkerhetsliner. Kompass. Kikkert. Lyspærer. Sikringer. Ekstra ledning. Nye 12V-uttak. Oljesuger. Smørefett. Gassalarm. Ny autopilot. Nødsignalpakke. Slangeklemmer. Jeg tror faktisk at vi er helt ok i rute. Fremdeles sent ute, men ja. Kroppen, hodet og sjelen begynner å bli klare for ny hverdag. Vi er så spente. Det er mye som skal på plass før avreise, men vi jobber begge best under press. Og vi gleder oss til å heller være sammen 24 timer i døgnet, enn de få vi ser hverandre nå. Hurra. 

Ti tilfeldige ting blant alt jeg gleder meg til:  

1. Nattseilas
2. Se solen stå opp, og legge seg
3. Lese hele bøker
4. Finne meningen med livet  
5. Ikke se land
6. Overvinne sjøsyke  
7. Lære fransk (igjen)  
8. Bli kjent med flere eventyrere
9. Oppdagelsesferd på nye steder
10. Bli (enda mer) handy

Xx, kapteinen

Foto: Marie Lid Aske  

Kjære dagbok II

Det er natt, og igjen får jeg ikke sove. Det er for mye uro i sjelen, for mye støy i hodet, for mange bilder minnet ikke klarer å glemme. Jeg sitter på dekk og ser på havet som faller til ro. Overflaten har begynt å bli blank, men restene av dagens herjinger er fremdeles synlige. Bølger som piskes opp av vinden og bak båter, fugler som lander og tar av igjen, tidevannsforskjellene og månens gravitasjon, makrell som vaker i overflaten.

Jeg finner ro i at de samme variasjonene jeg opplever i livet, også finnes i naturen. Forskjell mellom dag og natt. Mellom årstidene. Perioder med godt vær, og tyngre perioder med regn og storm. Nå speiler den snart rolige havoverflaten den lyse sommernatten, og jeg håper at uroen i sjelen hermer og gir meg litt fri. Det er utmattende å ikke få sove. Det er fortvilende å kjenne på hvor vondt livet kan gjøre. 

Jeg er helt sikker på at det blir bedre snart, og at det neste året er akkurat det jeg trenger nå. Det handler om overlevelse. Det handler om å finne tilbake til toppene og det fine i livet. Det handler om å gjenvinne kontroll. Det handler om å legge seg uten å være redd for mørket, og å stå opp uten å være redd for verden. 

Xx, kapteinen  

Nyvunnet trygghet og andre seiere

Den siste tiden har vi stadig oftere fått spørsmål om vi er klare for tur, om båten er det. Vi er jo ikke det, verken Paloma, Elise eller jeg. Men det gleder meg enormt å si at jeg tror vi blir klare til lørdag 2. juli. Klare nok til å forlate Oslo, i hvert fall. Selvfølgelig er det mange ting vi skulle ønske vi hadde gjort for lengst, og ting vi skulle ønske vi ikke trengte å bruke tid på nå. Men vi får ikke gjort noe med det som har vært, og da er det godt å kjenne på at vi likevel er trygge på det som kommer.

Tidligere har vi bedyret at vi har minimalt med seileerfaring. Sammenlignet med seilere (hehe) er det fremdeles mye som gjenstår, men sammenlignet med vanlige mennesker kommer vi godt ut. Vi beveger oss lett ombord, også i sjø. Vi legger lett til og fra land. Vi hører det når motoren lager en annen lyd enn den pleier, og finner ut hvorfor. Vi har lyttet mye til kloke, erfarne seilere og båtfolk. Og vi har lært. Vi har lært enormt mye. Snart er båten klar for å seiles, så bruker vi ukene nedover sørlandskysten til å montere det mest nødvendige av utstyret som gjenstår og blir kjent med hvordan vi håndterer Paloma for seil. Jeg gleder meg så enormt til å leve tett på naturen, følge solens og bølgenes døgnrytme. La vinden og værmeldingen bestemme hvor lenge og når vi er hvor. 

Vi er ikke på noen måte uovervinnelige, og vi har enorm respekt for havet, for vinden, for værsystemene. Vi feiler, men så finner vi ut av det. Vi får det til. Vi er kule, sterke, ambisiøse jenter. Det er all grunn til å beundre oss.  

Xx, fra ei ydmyk kaptein

Mine to favoritter, Elise&Paloma

Kjære dagbok

Klokken har såvidt passert fem. Vannet er så stille og blankt at du oppriktig kan speile deg i det. Fuglene kvitrer og solen holder fremdeles på å stå opp. Det er lenge siden jeg fikk sove, men jeg er ikke helt våken heller. Så nå ligger jeg her på dekk. Hører på fuglene. Ser på solen som står opp. Prøver å drømme meg bort i de få, lette skyene på himmelen. Uroen inni meg blir mindre av å være her ute. Det er akkurat nok oksygen i lungene til å ligge stille på dekk. Forsøke å sanse verden. Prøve å slippe taket.  

30 dager & en deilig to do-liste

Det er ikke helt til å forstå at vi reiser avgårde om en måned. Om 30 små dager. Det som er godt å kjenne på, er hvor mye tryggere vi har begynt å bli på båten, på motoren, på å reise på tur. Jeg tror nok egentlig ikke at noen av oss helt forstår hva vi begir oss ut på. Men vi har begynt å få en viss intuisjon, som vi stoler på. Ofte viser det seg faktisk at vi har rett, eller så prøver vi litt til også finner vi ut at det var noe annet. Vi er blitt mye mindre redde for å prøve, og vi får til veldig mye mer. Det er gøy! 

Hvis jeg skal være dønn ærlig, var det ikke mye om å gjøre at jeg kastet inn håndkleet for et par uker siden. Det var i hvert fall det jeg hadde mest lyst til å gjøre. Motoren virket ikke, vedlikeholdslista var uoverkommelig lang og alt det praktiske tårnet seg opp som et fjell større enn Mount Everest. Men så er det dette med gjennomføringsevne og ståpåvilje og gode venner i kombinasjon. På få dager klarte vi å snu skuta, og nå er vi mer optimistiske enn noen gang. Det er klart at det er ting vi skulle gjort for lengst, og en del ting vi gjerne skulle sett at var annerledes. Men vi har innfunnet oss med her vi er. Vi har flyttet på streken for hva som må gjøres før avreise, vs hva som bør og kan  gjøres. Det hjelper også at vi har fått krysset av en del ting på lista. 

Innen denne uken er omme har vi en fungerende motor, ny dynamo, ålreite batterier som lader godt&gjennomgang av det elektriske, kjøleskap som virker, nye gjennomføringer, saltvannsinntak i kjøkkenvasken, riggsjekket båt, nye seil, fall og skjøter, bestilt nye skjøteskinner til genoa, ferdigmalt (tett) dekk, ny tridata, oversikt over hvem som har sagt de er interessert i de ulike etappene (mail på vei ut til alle!) og bestilt time til passkontroll. Alt i alt er vi ganske nært å ha en seilbar båt, og endelig kan vi begynne å bli kjent med hvordan frøkna oppfører seg på sjøen. Tenk at Paloma er faktisk ei sprek, deilig, 30-åring! Vi er så nysgjerrige på å bli bedre kjent med henne. 

Ting vi fremdeles MÅ gjøre før vi reiser fra Oslo, 2. juli: 

• SEILE, SEILE, SEILE
• Elise: båtførerprøven
• E&E: VHF-sertifikat  
• Bytte alle splinter + tape rundt
• Bytte rør/slanger til gass (ev Spania?) 
• Ny dieseltank/rengjøre gammel
• Bytte o-ring, peilepinne olje
• System for ting/tang/klær/utstyr

Ting vi bør ha klart før vi forlater Norge, medio juli: 

• Bytte VHF  
• Kart over Skottland, Irland, Biscaya og Nord-Spania (skal legge båten der og reise hjem igjen en tur) 
• Mer kunnskap om seiling i større tidevannsforskjeller
• Overlevelsesdrakter
• Redningsflåte
• Oppsett for mottak av værdata
• Tec7 rundt kanten i brønn baugen  
• Bytte kompass pidestall (?) 
• Refleks i toppen av masta  
• Feste alle løse plater (o/komfyr, bordet, kartbord osv) 
• Kontollsjekk ror
• Plastikkmønsterunderlag madrasser + overmadrass og nye puter (til Elise?) 

Ting vi bør ha klart før vi forlater Portugal, okt/nov: 

• Solcellelading
• Autopilot (på rattet, i tillegg til den på rorkulten)  
• En ekstra sjøkøye?  
• Ev punkter høyere opp, som har blitt utsatt  

Vi er finest når vi er glade, aller mest på havet.  

Som bølgene på havet

Noen ganger er det kort mellom toppene, andre ganger lenger. Noen kommer overraskende fort, noen varer overraskende lenge. Av og til kommer det en ny topp, uten at man har fått med seg at det har vært en bunn i mellomtiden - og av og til er det motsatt. Noen er veldig krappe. Både toppene og bunnene kan overraske, eller være helt som forventet. Og sånn er jo egentlig livet også. Særlig når vi forbereder seilbåt for langtur. Jo nærmere vi kommer avreise, jo mer skal vi ha fikset. Og for hver ting vi forsøker å fikse, støter vi på nye utfordringer. Og for hver utfordring vi klarer å løse, jubler vi. Og hver gang vi klarer å finne ut av noe igjen, etter at det har vært ødelagt igjen, jubler vi enda en gang. Men det er jo ikke til å komme fra at det er noen bølgedaler innimellom jublinga. 

Dekket tror vi stadig vekk at vi er nærmere å være ferdige med enn tiden viser oss å være. Oh no. Den siste uken har vi imidlertid kommet langt med å pusse det ned og vi har fått lagt på ny sparkel der det har vært nødvendig. Hurra! Vi har kjøpt maling (jada, det er egentlig to-komponert, polyesterbasert lakk) og sklisikring. Hurra! Vi har fått så mye god hjelp med dekket, takk for det og hurra for dere, at vi hadde tenkt til å begynne å male fredag kveld. Men værmeldingen var usikker for både lørdag og søndag, og viste overhengende fare for regn lørdag formiddag. Oh no. Malingen er derfor utsatt på ubestemt tid, men dekket er nå så å si klart. Hurra! 

Motoren er en evig plage. Den klarte ikke suge diesel fra tanken. Oh no. Men gikk fint når vi kjørte den rett fra en ny kanne. Det viste seg å være slangen fra tanken til filteret som var tett, smal sak å fikse. I tillegg fikk vi pumpet ut (det vi tror er) alt av lumskheter fra tanken, slik at dieselen som er igjen er frisk og fin. Hurra! Nye deler for å bytte slanger var ikke bare bare å få tak i. Oh no. Men etter litt om og men fikk vi tak i delene vi trengte. Hurra! Selvfølgelig ble en pakning borte underveis og vi hoppet over å bytte den ene enden. Alt i alt var resultatet av det at vi ikke fikk start. Oh no. Ny pakning ble lett frem, vi byttet den siste enden og alt virket tilsynelatende som det skulle. Hurra! Men den nye dynamoen vi hadde satt inn ladet visst ikke. Oh no. Det viste seg å være en mutter som ikke var strammet til, smal sak å fikse. For første gang i år hadde vi både en fungerende motor og lading til batteriene. Hurra! Gleden var selvsagt kortvarig, for da vi skulle starte motoren for å flytte båten bort til mastekrana, gikk vi på fint turtall et par minutter før turtallet sank og motoren stoppet seg selv. Oh no. Rykk tilbake til start.

Vi er ivrige på å kalle inn til dugnad ca hver dag, og det varierer veldig hvor mange som har anledning til å komme. I dag stod vi plutselig her med ei matros med ødelagt arm og en kaptein med stengte luftveier, uten noen god plan for hvordan vi skulle få på masta. Heldigvis kom Erik&Erik innom for å hjelpe, takk for det! Og da de måtte gå kom mamma Ørn og pappa Kreyberg og overtok. Litt kløn og styr, men lite å si "oh no" om i forbindelse med mastepåsett. Ingen stag havnet i sjøen og alle bolter var ivaretatt fra i fjor. Hurra! 

Nå har vi altså båt med mast. På mandag skal vi ha riggsjekk og bytte fall og skjøter hos With Marine i Leangbukta. Derfra har vi fått gode råd og hjelp med kjøp av ny seilgarderobe som vi gleder oss til å teste. Hurra! Det begynner å gå opp for oss at det faktisk ikke er så lenge til vi har en seilbar båt. HURRA! (Men det tar sikkert lengre tid enn vi tror, oh no.) 

xoxo, E&E

Over skyene skinner solen!

Livet går heldigvis både opp og ned, eller som den siste uken har vist, både ned og opp igjen. I dag fikk vi mail fra Hallberg Rassy, båtprodusenten, om at materialet inni sandwichkonstruksjonen i dekket ikke er balsa, men heller divinycell. Det som er så bra med dette er at mens balsa er en tresort som trekker til seg vann og blir ødelagt, er divinycell et dødt materiale som tåler vann. Vått tre som utvider seg kan føre til tap av stabilitet og styrke, men det trenger vi altså ikke å bekymre oss for. Hurra! 

Som om ikke det var gode nok nyheter, har jeg hatt en lengre prat med vårt orakel på Båtsuper'n og en kompis av ham som har god peiling på gamle motorer i seilbåter. I løpet av samtalen fikk jeg ca hundre gode forslag til ting å sjekke før jeg vurderer motorbytte. Det er visstnok sveiset fast et gitter nederst på stigerøret, altså det som henter opp diesel fra tanken. Hvis det ligger drit her kan det være nok til at matepumpa ikke klarer å spytte nok diesel inn i motoren. Og på ferskvannskjølt motor, som vi har, er det svært liten sannsynlighet for at det er kommet rust i kjølevannsystemet. Mer sannsynlig er det at vi må bytte en o-ring. Dersom det er varmegang i motoren er det verdt å bytte eksosmanifold og å gå gjennom for å renske opp avleiringer i varmeveksleren.

Oh, yes. Så da er det bare å begynne å jobbe. Jeg lover å holde dere oppdatert. I mellomtiden kan alle gjerne #pray4paloma 

xx, Kaptein Krey

Foto: Marie Lid Aske

Foto: Marie Lid Aske

Seilbåtens tusen kanter

Noen ganger fungerer ting litt motsatt av sånn man egentlig vil ha det. Det som kan gå galt, gjør det. Du slår armer, bein og hode inn i seilbåtens tusen kanter. Regnet øser ned, og vinden river litt for hardt i presenninga, og du skulle ønske at du ikke var en sånn som bare MÅTTE kjøpe deg en gammel skute du skulle dra på langtur med. I dag er en sånn dag. 

Viktig å være glad i barnet sitt, selv på dårlige dager.

Vi har hatt besøk av Bjørnar, vår eminente båtfiksemann, i Paloma i dag for å gå gjennom motoren vår, en Volvo Penta som fulgte med båten da den ble bygget i ’86. Det er så fint å ha pedagogiske og flinke båtfiksefolk som ikke bare fikser, men som også lærer bort, gir oss en oversikt over verktøy vi trenger, og gjør oss tryggere på båten vår. I hvert fall litt. Motor sliter jeg enda med, og blir nok ikke helt komfortabel med det første. 

I dag skulle vi altså få i gang motoren, kjøre den varm, peile/bytte olje, bytte filtre og sjekke at den fungerte sånn som den skulle. Alle sånne ting som man visstnok skal gjøre når det er vår. I fjor sommer gikk den stabilt og fint den lille tida vi hadde den i gang, og forventingene til dagens prøvelse var derfor deretter. Olja var fin og det var ingen betydelige lekkasjer fra motoren. Den starta fint, og det gikk et lite jubelbrøl gjennom meg da jeg hørte den trygge, stødige motorlyden. Det er ikke til å legge skjul på at jeg ikke har lyst til å få noen alvorlige motorproblemer nå. Det er mer enn nok forestående jobb ombord i denne skuta fra før. 

Men i dag er en sånn dag. Etter at motoren hadde gått fint i halvannet minutt, begynte rytmen å bli litt hakkete. Turtallet sank, og motoren sleit virkelig med å holde seg i gang. Vi skrudde av motoren, lufta og bytta begge dielselfilterne, og sjekka andre mulige feil. Men ingenting hjalp. Av en eller annen grunn ville ikke motoren ta opp nok diesel. Muligens er pumpa som pumper diesel inn i motoren (som jeg selvfølgelig ikke har lært meg hva heter enda) gåen. Vi vet ikke. Det ordner seg kanskje, og muligens er det bare små deler i motoren som skal fikses. Kanskje må vi bytte motor, og da aller helst vinne i Lotto først. På dager som denne føles alle ting så slitsomme, og man lurer virkelig på om alt er verdt det. 

Nå har vi lagt oss ned i hver vår køye med dyna på, og vi ligger og hører på regnet og vinden som river i presenninga. Emilie sover, jeg prøver å jobbe litt med ting som skal gjøres mens jeg drikker en rolig fredags-øl. Det er egentlig litt trivelig. Ikke alle dagene skal være gode. Jeg bare håper så inderlig på flertall av fine dager den neste tida.

Xx Matrosen 

Skroggjennomføringer og nye banneord

KRISTIHIMMELFARTSDUGNAD
Fredag 11-19 / Lørdag 12-18 / Søndag 13-20

Det er mindre enn to måneder til kursen stakes og skuta forlater bryggekanten. Lørdag 2. juli klokken ti vinker vi farvel til byen vår og menneskene våre. Det er så himla kort tid til, det. Vi skal (heldigvis) hjem igjen en snartur etter at vi har seilet båten ned til Spania, men det forandrer ikke det faktum at Paloma må være klar for hav i god tid før juli. I disse dager jobber vi på spreng for å få båten klar til sjøsetting. Det viktigste da er alt som er under vannlinjen. Jeg har malt det første (av to) strøk bunnstoff. Det gjør man i et forsøk på å holde undervannsskroget fritt for ting som lever, fordi alt som gjør overflaten mindre glatt skaper turbulens og senker farten. I går var pappa og jeg i båten, og gikk løs på skroggjennomføringene våre. En skroggjennomføring er et sted det går vann inn eller ut av båten, disse finnes både over og under vannlinjen. Etter å ha skrudd og hamret og grublet en stund, konkluderte vi med at to av gjennomføringene under vannlinjen må byttes. 

Båtsuper'n på Sjølyst er blitt vårt Mekka. Nordlendingen som driver denne vet og kan alt om båter, tror jeg. Han har forklart meg hvordan man bytter gjennomføringer, og vi forsøkte å bruke hans oppskrift. Trinn 1: løsne slangeklemmer og ta løs slangen på innsiden. Trinn 2: bruk vinkelsliper rett på gjennomføringen og slip til du ser en hvit ring rundt hele kanten, da kan du vippe løs den ytre ringen med et flatt skruhjern. Trinn 3: ta løs gjennomføringen.

Hadde det bare vært så vel. Trinn 1: slangeklemmer er ikke noe problem å ta av, men slangen var så hard at det ikke var mulig å bøye den. Mannen på Super'n rådet oss til å klippe slangen. Trinn 2: dette fungerte som planlagt, selv om det å bruke vinkelsliper på båten min er noe jeg åpenbart synes er litt skummelt. Trinn 3: her oppstod problemene. Da disse gjennomføringene ble satt inn ble det plassert en treplate mellom gjennomføringen og skroget. Platen er limt fast på innsiden av skroget og i gjennomføringen, og alt sitter dønn fast. Siden den første gjennomføringen vi jobbet med var inni kjøkkenskapet hadde vi ikke all verdens boltreplass heller. Vi demonterte det som kunne demonteres av hyller og flyttet agregatet til kjøleskapet så mye det lot seg gjøre, for å lage plass til å kunne jobbe. Etter noen turer frem og tilbake til mannen på Super'n, var vi kommet så langt at vi kunne vri gjennomføringen rundt og rundt, men den rikket seg ikke en millimeter inn eller ut i skroget. Jeg hadde mest lyst til å kaste inn håndkleet og la båten synke. (Neida.)  Treplaten lot seg ikke fjerne og alt satt fast i denne. Vi fikk låne en slegge på Super'n, og jeg var litt redd for at vi ville ende med et gigantisk hull i skroget. Jeg er sikker på at både pappa og jeg fant på noen nye banneord mens vi holdt på. Men etter (altfor mange) timer med listig bruk av elektrisk sag, vinkelsliper, rørtang og diverse andre verktøy - fikk vi omsider ut den første gjennomføringen. HURRA! Det gikk greiere med nummer to, både fordi vi da visste hva vi skulle gjøre og fordi det var lettere å komme til. Vi konkluderte tidlig i prosessen med at disse gjennomføringene ville holdt i mange flere år, men når vi først hadde begynt var det faktisk ingen vei tilbake. Så, pappa, tusen hjertelig takk for hjelpen! Du vil for alltid være min største helt. 

Det som gjenstår nå er å ta vekk siste rest av treplate på innsiden og gjøre klart til å sette inn nye gjennomføringer. Når gjennomføringene er på plass skal vi male strøk nummer to med bunnstoff, og på søndag kommer en av våre kreative kunstnervenner på besøk for å male noe gøyalt grafisk på undervannsskroget vårt. Etter det er det vårrengjøring av motor som står på programmet og deretter er vi egentlig klare for sjøsetting. Et lite skjær har imidlertid dukket opp, som de jo gjør. Vi har gjort fuktmåling og det er vann inni det nedre rorlageret. Så nå venter vi tilbakemelding fra Hallberg rassy på om boltene som holder fast roret er av syrefast stål. Dersom de er det, har vi nemlig et problem. Men forhåpentlig er vi klare for sjøsetting innen kort tid, da blir den illsinte konen til han som har båten innenfor oss glad og vi blir glade.

VELKOMMEN PÅ DUGNAD. Vi har kaffe, saft, øl og sol. 

xo, kpt K

Havet og matrosen

Denne helga hadde jeg mitt første ordentlige møte med havet. Eller, havet har jeg jo lang erfaring med, både fra småbåter med påhengsmotor og større fiskeskøyter på øyene utenfor Bodø der store deler av familien min stammer fra. Men denne helga fikk jeg for første gang kjenne på hvordan seilbåter fungerer i stor sjø. I dønninger fra det store Norskehavet. 

Torsdag kveld satte Emilie og jeg oss på nattbussen fra Oslo, retning Ørsta. Vi hadde nemlig vært så heldige å motta invitasjon fra Anders, en ekte Sunnmørsseiler, som gjerne ville ta med seg to erfaringssultne seiljenter en tur ut på Vestlandshavet. Vi møtte Anders på brygga i Ørsta tidlig fredag morgen og fikk innlosjert oss i hans Ariel, en fin Bavaria 38. Søvnenkvaliteten ombord i nattbussen hadde ikke vært av den beste (les: spente seilere), så mens skipper Anders jobbet noen timer, fikk mannskapet seg litt tid på køya. Fredagen ble en transportetappe fra havna i Ørsta, der målet var Kvamsøya, et godt utgangspunkt for lørdagens seilas. Vinden var nokså ikkeeksisterende fredag ettermiddag, så hele etappen gikk vi for motor. 

Lørdagens rute, fra Navionics via Google Earth. 35 nm.

Lørdag morgen vekker Emilie meg klokka ni. Kvelden før hadde vi avtalt at vi skulle legge ut så tidlig som mulig for å få mest mulig av den gode vinden som var meldt på formiddagen. Når Emilie vekker meg er seilene allerede heist, og Ariel bølger avgårde med kurs rett ut i havgapet. Jeg er ikke sein om å hive på meg tre lag ull, flytedress og vest, og komme meg ut. Lyden av bølger og knirkende seil er etterlengtede lyder. Det viser seg at Anders og Emilie har vært på tur i en god time allerede, og gjort unna det de forteller meg har vært en ganske hard start på etappen. Jeg kan se at Emilie er bleik i ansiktet, og hun forteller selv at hun har matet fiskene ved flere anledninger allerede. Utrolig kjipt, men en nyttig lærdom for senere. Mens Emilie prøver å takle sjøsjuka i horisontal tilstand i lugaren, blir Anders og jeg igjen på dekk. Kapteinen ombord virker lite bekymret for å gi en uerfaren og nyoppvåkna matros roret, og jeg blir stående som styrkvinne med mer eller mindre stø kurs ut mot Svinøya, ett av de mest værutsatte punktene på den norske kysten. Vinden er grei, men dønningene er forholdsvis mye større, noe som gjør det utfordrende å få fart på seilingen. Vi jobber oss utover, og merker at jo lengre ut vi kommer, jo bedre blir vinden. Værvarslet melder om at bølger på opp til 6 meter har blitt observert.

Det er en helt spesiell følelse å stå alene til rors i 3 meter bølger, og med urolig hav på alle kanter og bratte fjell i det fjerne. Ingen andre båter er å se rundt, det er du, båten og havet. Jeg kunne ikke annet enn å glise fra øre til øre av mestring og lykke, en helt enorm følelse. I god fart, opp mot 8 knop, runder vi den spektakulære Svinøya i et utrolig fint lys, et fyr det nærmest er umulig å komme til med båt. I moderne tid har helikoptertransport vært det mest brukte, men tidligere var en avhengig av godværsdager for å komme seg til og fra. Etter å ha rundet Svinøya, setter vi videre kurs mot fugleøya Runde. Lundefuglen har kommet, og i det vi nærmer oss den stupbratte fjellveggen kan vi skimte et mylder av fugleliv. Videre slår vi og setter kurs innover mot Rundebrua, der vi ender dagens seilas på grunn av vindmangel. Vi går for motor inn til Ulsteinvik, og videre til Borgarøya som er etappens endedestinasjon. Til sammen har lørdagens etappe vært på rundt 35 nm, og vi kunne virkelig ikke vært heldigere med forholdene. 

Lørdagen gav meg nye erfaringer og kunnskaper som jeg med sikkerhet vil få bruk for senere. Å kjenne på båtens bevegelser, hvordan vinden tar i seilen og hvordan jeg best mulig jobber med og ikke mot bølgene, er nyttig lærdom. Jeg elsker å bli kastet ut i ting, å ta roret i stor sjø på tross av manglende erfaringer og kjenne på grensen mellom usikkerhet og mestring. Jeg har lært meg at jeg kan stå til rors selv i krevende vind og stor sjø. Jeg har fått bekreftet min sjøsterkhet. Jeg har fått planlagt rute, satt kurs og lest sjøkart, uten at vi har gått på grunn (hehe). En enorm takk til skipper Anders som har gjort denne helga mulig, og som har vært en helt fantastisk fin fyr å være på tur med. Det er ikke alle som åpner seilbåten sin opp til andre på den måten, og som viser så genuin interesse for havet og seilingen. Takk!

Skipper Anders og matros Gryt etter vel gjennomført seilas.

xx, matros Gryt

Båtkjøp og forberedelser vs. Hverdag

Vi kjøpte vår første båt høsten 2014. Lykken var ei enkel, men (tilsynelatende) velholdt og påkostet Hero 101. Bobbelglasset ble hevet godt over haken og vi gledet oss til å ta skikkelig fatt på eventyret vårt. Lykken var også kortvarig. Det viste seg nemlig at hun hadde slitt seg fra en bøye i en høststorm, og havnet i fjæresteinene med roret brukket tvers av og løsnet kjøl. Selger, en selvlært landkrabbe, hadde reparert disse skadene uten noen form for veiledning eller kontroll. Han hadde også valgt å lyve både muntlig og skriftlig om dette på direkte spørsmål. Lykken ble derfor raskt en lærepenge, dog en billig en som sådan. Kjøp hevet, langturseilere uten skute på ny jakt.

Tatt i det lille øyeblikket vi var lykkelige med vårt første båtkjøp.

Vi kjørte land og strand rundt, på både øst- og vestsiden av Oslofjorden. Lærte nye ting for hver båt vi så på. Prøvde å stille alle de kloke spørsmålene. Strevde for å høres ut som at vi hadde den minste idé om hva vi drev med. Helt i slutten av april 2015 fant vi Paloma, og brått kom lykken tilbake. Vi ble forelsket, og glemte alle de kloke spørsmålene. Borte var de fornuftige tankene om å få noen som skjønner seg på båt til å hjelpe oss med å gå over båten før vi la inn et bud. "Uavhengig av utgangspunkt er det jo mye jobb å sette i stand en båt for langtur," sa vi og så på teakdekket fra '86. "Jo mer vi må jobbe med skuta på forhånd, jo bedre blir vi kjent med henne - det er jo et pluss!" 

Så satt vi altså der. Midt i mai, med ei vakker skute. Paloma er ei Hallberg Rassy 312 fra '86. Hun er 31 fot og tung for størrelsen. Har lang kjøl og både rattstyring og rorkult. Vi fyrte i peisen, drakk vin i salongen, overnattet i piggen. Vi vasket ut av alle skott, studerte skroggjennomføringer og fulgte med på hvordan vannet tørket på teakdekket. Sommeren kom og gikk uten at vi forlot bryggekanten, mer og mindre gode grunner for dette. Du vet, hverdag og sånt. Høsten kom, og endelig fikk vi ringt en som forstår seg mer på både båter og langtur enn vi gjør. Han gikk grundig gjennom båten sammen med oss, og hjalp oss med å sette opp en liste over ting som må / bør / kan utbedres. Alle ledige timer gjennom høsten og tidlig vinter brukte vi på Paloma, og alle venner og familie ble invitert (og stilte opp<3) på dugnad. 

Nå har det blitt vår og snart dugnadsesong igjen. Elise lagde en oversikt over noe av det som gjenstår av vedlikehold og forberedelser i innlegget 100 dager til avreise. 

Førstkommende søndag innviterer vi til dugnad I Paloma, klokken 11-19. Da står dette på programmet:

1. Teakdekket var lekk, så det har vi revet. Det høres kanskje enkelt ut, men de noen-hundre-dugnadstimene som ligger bak dette, forteller en annen historie. Vi har skrapt, avfettet, pusset og sparklet med glassfiber. Det gjenstår fremdeles å pusse ned glassfibersparkelet og male med skrukturmaling. I tillegg må vi montere nye skjøteskinner til genoaen.
2. Sjøkøyer å sove i når båten ikke ligger vannrett (hehe).
3. Lage sjøsikre fester til alle plater, luker, skuffer så de holder seg på plass i høy sjø (og i verste fall opp ned).
4. Feste toalettet (samme målsetting som over)
5. Begynne arbeidet med å bytte skroggjennomføringer over og under vannlinje, vi liker nemlig best at hjertebarnet vårt ikke ligger på havets dyp.

I den evinnelige kampen mellom hverdag og forberedelser til tur, har hverdagen trumfet i overkant mye i det siste. En konsekvens av dette er at vi har vært altfor lite hos Paloma. Nå er våren her og vi teller dager til avreise. Prioriteringene må justeres. Jeg har derfor en oppfordring til alle dere, dersom dere har lyst til å se oss er det alltid et velkommen forslag å stikke en tur i båten. Sees der!

Vi gleder oss til Paloma skal sjøsettes igjen, hurra!

100 dager til avreise

I dag freaker jeg litt ut. Føler meg litt småkvalm. Jeg kjenner at stresset kommer snikende fra magen, oppover ryggraden, fester seg i nakken og forstyrrer hodet mitt i alt jeg gjør. Det er 100 dager til avreise.

Jeg gleder meg ekstremt mye, det er ikke det. Men tanken på at det er et forståelig antall dager til vi seiler avgårde gjør at jeg plutselig blir litt ekstra stressa av å tenke på alle de praktiske gjøremålene som fremdeles ikke er gjort. I høst hadde vi besøk av en veldig flink båtfiksemann i Paloma som gikk over skuta sammen med oss, og pekte på hva som måtte/burde fikses før avreise. Hovedpunktet, og toppen av lista som vi satt igjen med etter besøket, var naturligvis teakdekket vårt som var lekk, og som vi bestemte oss for å rive. Vi gikk bort fra tanken om å legge ny teak, både med tanke på fremtidig vedlikehold, men også på grunn av det økonomiske aspektet. I stedet bestemte vi oss for at vi skal legge glassfiber + strukturmaling på dekket. Vi visste på forhånd at dette kom til å være en ekstremt stor jobb, men helt hvor mye tid vi skulle bruke på dette hadde jeg aldri forestilt meg. Men takket være uvurderlig hjelp fra flinke dugnadshjelpere har vi nå tett dekk. Det som gjenstår er å pusse ned, jevne ut og legge ny topp. 

Men selv om dekket er tett, gjenstår fremdeles en (alt for) lang liste med ting som ikke er gjort. I løpet av de neste 100 dagene skal vi blant annet:

- bytte rørsystemet til gassen
- bytte alle skroggjennomføringer i båten
- bytte dynamo i motoren
- gå over riggen (heldigvis sammen med de flinke folka i With Marine) og bytte ut det som må byttes
- installere solcellelading/vindgenerator
- installere autopilot/vindror
- installere nytt kompass i cockpit
- installere vindmåler, tricolorlanterne, refleks osv.
- feste alle store løse gjenstander i salong/bysse + batterier osv.
- bytte en liten evighet av o-ringer, pakninger, splinter, sjakler osv.
- smøre alt som kan smøres med fett. Mmm

En grei liten liste der, altså. Men jeg velger å følge mitt store idol Pippi Langstrømpes leveregel, som også på en måte har blitt Fjerne farvanns mantra de siste månedene. “Aldri gjort det før, får det sikkert til”. Når du starter et prosjekt uten noe særlig forhåndskunnskap, blir naturligvis læringskurven brattere enn vanlig. Og bratte læringskurver er noe av det gøyeste jeg vet. Jeg gleder meg til å kunne si at jeg kan alt det som står på lista ovenfor, og lover å oppdatere dere på mitt økende kunnskapsnivå.

Båtlivets stupbratte læringskurve.

Samtidig som jeg stresser vet jeg også at vi kommer til å komme oss avgårde. Jeg vet at om 100 dager har vi en båt som er forberedt på langtur. Jeg vet at om 100 dager setter vi seil og suser avgårde fra Sukkerbiten, og det er en tanke som fjerner kvalmen og erstatter den med massevis av kiling og sommerfugler. 

PS: Paloma får alle våre ledige timer de neste 100 dagene. Alle som vil er hjertelig velkommen til å snekre, pusse, skravle eller bare drikke en kopp kaffe med oss. <3333 Mail oss på flaskepost@fjernefarvann.no, eller i skjema under. 

xx Matros Gryt

Fra drøm til virkelighet

Vi har tidligere fortalt om hvordan vi tilfeldigvis bestemte oss for å seile rundt jorda. Ja, for det var jo det som skjedde. Problemet var bare at vi ikke hadde filla peiling på seiling, hav eller vær. Vi fant raskt ut at å bruke noe mindre enn tre år på å seile rundt jorda, var lite realistisk. Særlig i liten båt. Noe mer enn 35 fot var aldri aktuelt, og fart har aldri vært vår sterkeste side. Etter å ha lest om vær og vind, strømmer, sesonger, bølger, stormer og reiseruter, stod det klart for oss at selv med en treårsplan, ville vi ha dårlig tid hele veien. Det føltes rart å planlegge å stresse i tre år, når noe av det man forsøker å reise fra er stress. Likevel snakket vi om Turen hver eneste dag gjennom hele våren og hele sommeren. I slutten av august spurte jeg Elise hva hun tenkte om å kanskje heller seile til Karibia og tilbake, være borte i ett år – heller enn tre. Vi er jo så glade i hverdagen vår her også. Og familiene og vennene våre. Og det er jo mye annet vi vil oppnå og utrette i løpet av livene våre. 

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Vi bestemte oss, om mulig, enda raskere for å endre planene våre enn vi første gang vi bestemte oss for langtur. Vi ble så komfortable med tanken på ett års atlanterhavrundtur, at vi samme uke begynte å tråle finn.no etter aktuelle båter og dra på visninger. Vi leste med ny iver blogger andre seilere hadde skrevet; på jakt etter uthavner å utforske, byer og land å oppdage, eventyr å oppleve. Det hele føltes plutselig gjennomførbart. Vi skal faktisk på langtur.

Hele det første året etter at vi hadde bestemt oss for å reise på langtur med seilbåt, snakket vi om Turen hver eneste dag. Mamma sa «jada, gjør det dere,» men valgte for sin egen overlevelse å genuint late som at det ikke kom til å skje. Søstrene til Elise var tidlig ute med å si at de ikke kom til å få sove hele tiden vi var på havet. Noen venner synes det hørtes kult ut, andre ristet på hodet og sa «pft, minst en av dere kommer til å møte en mann og poppe ut en kid – så kaster dere hele planen på havet i stedet for.» Det var dette omgangskretsen vår snakket med oss om når de møtte oss, «hva har skjedd siden sist?», «når kan jeg få være med?», «har dere seilet lenge?», «hvordan er det å seile i storm?».

I øynene på ikke-seilere, ble vi seilere fordi vi skulle på langtur. Nå har det gått to år siden vi første gang, med drømmende blikk, bestemte oss for å reise. Vi har egentlig aldri sett oss tilbake. Det har vært timer, dager, uker vi har tvilt, kjent på alt det koster, alt vi ofrer. Men balansen har hver gang endt opp i favør av tur, det er verdt mer enn det koster. Vi har lest blogger og bøker, forsøkt å lære og forberede oss gjennom kunnskap andre har ervervet seg. Vi har snakket med seilere som har vært på korte og lange turer før oss, sugd til oss alt de vil dele av opplevelser og erfaring. En gang vil vi nok med selvsikkerhet kunne kalle oss seilere, om en stund. Her og nå er jeg er i hvert fall veldig godt fornøyd med reiseruta, båt og medseiler. Og jeg er takknemlig for å få dele dette med dere, og at så mange av dere gir oss tilbakemeldinger på at det vi driver med inpirerer og motiverer. Vi har alle godt av mer eventyr og gøy i hverdagen og virkeligheten vår.

xx, Kapteinen

Ta gjerne kontakt hvis du har noe på hjertet, vi vil gjerne høre fra deg!

Seil bestilt, sommer i kikkerten

Jeg har så mange sommerfugler i magen om dagen at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er vår i lufta, sommer i kikkerten og ubeskrivelig spenning i sjela. Vi har inngått avtale om samarbeid med With Marine i Leangbukta. De skal levere seil til oss, og lære bort noe av det de kan om rigg, seil og reparasjon. Det er ingen hemmelighet at Elise og jeg mangler en del erfaring og kunnskap om seil og seiling. Derfor er vi evig takknemlige for at flinke fagfolk har lyst til å samarbeide med oss. I dag har vi hatt besøk i båten av Henrik fra With Marine. Han har tatt mål av mast, bom og båt for å kunne tilpasse seilene vi har bestilt, i tillegg vi snakket med ham om hvor vi skal og hvilket ambisjonsnivå vi har, så han kan gjøre de riktige tilpasningene slik at seilene passer båten vår, turen vår og oss.

Kontrollfreak Kreyberg kan ærlig innrømme at noe av det hun er ekstra dårlig på er å ikke kunne ting. (Legger du merke til at jeg snakker om meg selv i tredjeperson entall når jeg omtaler sider ved meg selv jeg ikke liker så godt?) Men jeg blir alltid ekstra glad for fagfolk som klarer å kommunisere godt med folk som kan veldig mye mindre enn dem selv. Henrik er en sånn en. Han er en regattaseiler med kunnskap om seil og rigg ut i fingerspissene, likevel klarer han å skape rom for å stille spørsmålene som beviser at jeg faktisk nesten ikke kan noen ting om seiling – og det føles til og med helt greit. «Hva er forskjellen på en genaker og en spinnaker?» Vi konkluderte med at det ikke er så rart at det er flere amatører enn proffe seilere som drar på langtur, man blir for kravstor og dyr i smaken når man har seilet mye.

Solen tar tak og tiner sjela mi. Isen smaker litt ekstra godt. Sommerfuglene flakser. Vi skal faktisk snart på langtur.

PS hvis du trenger seil kan vi trygt anbefale å ta kontakt med Henrik.
#: 909 14 942 / @: henrik.terjesen(@)northsails.com

xo, Kapteinen

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Langturseilere in the making

Sommeren 2014 kjørte Emilie og jeg nedover svenskekysten for å overta Sesam, Ørn Kreyberg-familiens skute, for en to ukers sommerseilas til Skagen og hjem igjen. Det var vår første ordentlige tur etter at vi hadde bestemt oss for å seile langt, og Emilie hadde akkurat vært innom Nautisk fritid for en liten inspirasjonsrunde. Der hadde hun funnet “Håndbok for langturseilere” av Andreas Holo, en veldig fin bok med et enkelt, men ganske komplett innsyn i hva langtur egentlig handler om. De neste to ukene ble det mye høytlesning fra denne boka, noe som ikke akkurat bremset turlysten vår. 

Seilekunnskaper og langturinformasjon er noe vi begge har fokusert mye på den siste tiden. Nå i helga var det min tur til å få litt faglig påfyll, denne gangen i form av et langturseilerkurs arrangert av Andreas Holo, forfatter av vår første langturseilebok. Å dra på kurs som det her gir meg ofte litt panikk. Særlig når det er ting jeg selv ikke føler jeg kan, eller ting jeg føler jeg burde forberedt meg bedre til. Da er det ekstra gøy når jeg oppdagerting jeg allerede kan, ting som jeg faktisk har opparbeidet meg litt kunnskap om og som jeg kan relatere til egne erfaringer. Selv om jeg i utgangspunktet tenker at jeg ikke kan noen ting om hverken seiling eller båt, merker jeg at både arbeidstimene i båten, (de svært få) timene i båt på havet og sidene i seilbøkene jeg har lest, gir resultater. På deler av kurset snakkes det et språk jeg forstår, og jeg merker at jo bedre jeg kan språket, jo enklere er det å tilegne seg enda mer kunnskap. 

Det er likevel en god del kunnskapsområder som ikke er helt på plass enda, og som fremdeles høres ganske gresk ut i mine ører. Men jeg tror på at det kommer seg. Motorspråket skal snart bli kjent, også for meg. På kurs som dette blir man fort påminnet at langtur ikke bare er å seile i asurblått farvann, ligge under palmene på forlatte øyer, eller å kruse med vinden i ryggen. Det er hele tiden en jobber som skal gjøres, enten i form av harde seilaser eller de utallige timene med vedlikeholdsarbeid som skal til underveis. Mange glemmer denne biten, og ser kun for seg palmesuset. Selvfølgelig er det viktig å fokusere også på fine bilder, men jeg tror det er viktig å forberede seg på også de slitsomme periodene man uten tvil vil oppleve på langtur. Og det er jo så spennende. En av kursdeltakerne påpekte at om du ikke er ingeniør før du legger ut på langtur, så er du i hvert fall et stort steg nærmere når du kommer tilbake. Du skal kunne det som foregår i det elektriske anlegget ditt når du er på tur, vite hvordan man overfører kraften i solstråler eller vind til anvendelig strøm i båten. Motoren skal være håndterlig for deg, og du kommer til å ligge tett inntil for å fikse, skru og ordne i mange, mange timer i løpet av turen. Det er en del av det, og jeg gleder meg til å kunne si at dette er utfordringer som jeg kan håndtere. Enn så lenge nyter jeg å være fersk i faget, jeg suger til meg all den kunnskapen jeg kan komme over, og gleder meg over hvert lille fremskritt på læringskurven.

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

xxx matros Gryt

Vi går live

VERDEN! I dag gjør vi vår første ordentlige offentlige opptreden. Og dere kan være en del av det! Vi har startet et samarbeid med feat.fm, en superfin streametjeneste som tidligere har jobbet med smarbeidspartere som Trænafestivalen, bry:larm og Sofar Sounds. Vi er så glade for å være en del av deres arbeid, og gleder oss til å gjøre en live Q&A med dem i kveld klokka 19.30. Tune in på www.feat.fm/fjernefarvann hvis dere har lyst til å være med på moroa. I tillegg til å se oss svare på Chris sine spørsmål, kan dere også stille oss spørsmål eller komme med kommentarer ved å skrive til oss via feeden i streamen, eller ved å tagge innlegg i sosiale medier med #fjernefarvann. 

Vi setter så stor pris på at folk har lyst til å jobbe og samarbeide med oss. Å få lov til å jobbe med flinke folk som feat.fm er en stor bonus for prosjektet vårt, og noe vi har lyst til å fortsette med. Si fra hvis du har lyst til å bli med. Så gøy.

xxx E&E

Atlanterhavsseminar

I går var jeg på Atlanterhavsseminar på Oslofjordmuseet i regi av Asker seilforening og With Marine. Agendaen var en miks av fakta og opplevelser, begge deler gode kilder til inspirasjon og kunnskap. Gjennom hele dagen sendte jeg snaps og smser til Elise. Gullkort fra foredragsholderne og egne refleksjoner i god blanding.  

Det ene innlegget om selvopplevd hardværsseiling ble holdt av to gutter i begynnelsen av 20-årene som i fjor seilte mer eller mindre samme tur som vi legger ut på denne sommeren. I fjor vår seilte de fra BVI til Azorene, på vei hjem fra Karibia. På veien seilte de gjennom to stormer, med få dagers mellomrom. De hadde god hjelp av shore-crew hjemme i Norge, som fulgte med på posisjonen deres, sendte oppdaterte værmeldinger pr tekst og ga dem råd om hvordan håndtere båten. "Det værste var kanskje når vi kom på toppen av store bølger, og de brøyt oppi båten. Da måtte vi holde oss skikkelig godt fast," fortalte de. I den siste stormen klarte de, etter mange timers mislykket jobbing, til slutt å henge ut et drivanker bak båten, som bremset farten og ga dem stabil kurs. De var rett og slett for utmattet til å fortsette å seile. Stormen la seg, og de fortsatte seilasen i omtrent fire døgn til Azorene. De andre to som delte erfaringer og refleksjoner fra seiling i hardt vær, ble berget av redningstjenesten med helikopter. Mannskapet fortalte levende om hvordan de opplevde havet, vinden og bølgene. I et par av de mer saksorienterte innleggene om vær og sikkerhet på havet, ble det lagt vakt på at når man seiler utenfor helikoptrenes rekkevidde, som ikke er mer enn 4-500 nautiske mil til havs, "er du plutselig mye mer alene." På tvers av Atlanterhavet er det omtrent 2500 nautiske mil. Innlegget som hadde "Sikkerhetsutrustning for Atlanterhavet" som tittel, handlet i stor utstrekning om hvordan folk dør på havet og hvordan man unngår å gå i disse fellene. 

"Det er en faktor som heter uflaks, og den er veldig vanskelig å beregne," sa Knut Espen Solberg, som holdt foredrag om været. Kort oppsummert var budskapet hans at det alltid blåser mer enn værmeldingen sier, bølgene alltid er høyere enn værmeldingen sier, at værmeldingen klarer ikke fortelle deg hvor krappe bølgene er eller hvordan de bryter på toppen, og dessuten er værmeldingen bare god de første tre-fire dagene. I områder der lavtrykk genereres, er værmeldingene dårligere. Årsaken til dette er at det er vanskeligere å predikere når/hvor sterkt lavtrykk som oppstår, enn hvordan de beveger seg. Jeg lærte at det ikke går an å ha for små stormseil, at det er viktig å øve på uværsstrategier og at man lærer mye underveis.  

Det virker å være like mange meninger om hva som er den beste båten, den beste skrogformen, de beste materialene, tilstrekkelig utstyr og seilgarderobe, som det er dråper i havet. Derfor blir jeg alltid glad for utsagn som "den beste båten, er den båten du har". De to guttene jeg skrev om lenger opp, seilte i en 28-fots Twister. Altså en enda mindre båt enn vi har. Deres båt, i likhet med vår, er langkjølt og tung for størrelsen. Tyngden gir god bevegelse gjennom vannet, fordi man sklir mer enn hopper. Blant fagfolkene som snakket om båttyper og -konstruksjoner i går, ble det nevnt både at en fordel med små båter er at de passer bedre innimellom de store bølgene (hehe) og at "små båter, små problemer" er et kjent ordtak med god grunn. Større, mer komplekse båter krever også et mer kompetent mannskap. Alt i alt fikk jeg (igjen) bekreftet at vi har grunn til å tro at vi har gjort et godt valg når det gjelder fremkomstmiddel/hjem. 

"Drømmer eller planlegger du?" spurte jeg en av de andre som var der i går. Han var en drømmer, det er mange av dem. Noen ganger blir jeg blir overveldet av alt vedlikehold som gjenstår på båten, alt utstyr vi må investere i, all planlegging vi må gjøre før avreise, alt vi må lære oss for å overleve. Men jeg må innrømme at det føles godt å si "jeg planlegger! Båten er kjøpt, avreisedatoen er satt og jobben sagt opp." For det viktigste er faktisk å få ut fingeren. Å legge fra land. Vi har satt av ett år til å leve litt annerledes; ett år der vi skal bruke tiden til å oppleve, til å puste og å la elementene rundt oss styre hverdagen vår. Vi skal la vinden bestemme hvor lenge vi får oppdage den enkelte havn, la solen bestemme når vi står opp, la bølgene bestemme hvor mye tid vi bruker på matlaging. Jeg er helt sikker på at det er det viktigste og det beste valget jeg har tatt så langt i livet. 

xoxo, Kaptein Kreyberg

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

En seiltur, et eventyr

Vi har satt datoen. Kjøpt skuta. Allerede brukt et hav av tid på forberedelser, og skal bruke de neste fire månedene nesten utelukkende på å jobbe mot prosjektet vårt. Så stor innsats for en seiltur? Det kommer stadig forundrende blikk i vår retning når vi forteller om planene våre. Mange er engasjerte, blir inspirerte og beundrer valget vi har tatt. Men vi møter også mange spørrende og ikkeforstående mennesker, mennesker som ikke kan forestille seg hvorfor vi gjør dette. Vi kunne brukt pengene, tiden og ressursene på å reise rundt til ulike destinasjoner på en komfortabel måte, og kanskje opplevd minst like mye. Hvorfor utsette seg for stormende verdenshav, ukontrollerbare forhold, redsel og uvisshet? 

For meg er det på mange måter dette som tar turen vår fra å være bare en tur, til å bli et eventyr. Jeg har alltid vært eventyrlysten, alltid drømt om spennende opplevelser, utfordringer og ukjente elementer. Men det har stort sett alltid bare vært det, en eventyrdrøm. Det er enormt spennende å endelig gjøre det til en virkelighet. 

Eventyr er jo veldig fine. De er som regel bygd opp rundt en spennende hendelse, har én eller flere helter, belønninger for de modigste, men ikke minst; eventyr har utfordringer som heltene må overvinne. Uten utfordringene hadde ikke spenningen vært der, og eventyret hadde mistet poenget. I vårt eventyr kjenner vi til noen av utfordringene allerede, men de fleste er for oss fremdeles ukjente. Vi må lære oss helt nye ting. Havets utfordringer, Palomas lynne, hverandres grenser. Vi må kunne overleve på havet i flere uker av gangen. Kanskje blir Atlanterhavet smooth sailing, men kanskje blir det alt annet enn det. Plutselig revner seilet i litt for mye vind. Plutselig knekker masta, og vi må gjøre det vi kan for å holde oss i live (bank i bordet). 

Eventyr blir det uansett. Jeg tror at de største opplevelsene ligger i kontrasten mellom paradis og krise. Og jeg kan virkelig anbefale følelsen og driven man får av å gjøre eventyrdrømmer til eventyrvirkelighet. Det er bare å kjøre på. 

View fullsize

xxx matros Gryt

O'hoi fra kapteinen

Elise og jeg har brukt kvelden på å snakke om hvor uvirkelig det er å tenke på at vi i år skal legge fra land i Oslo og sette kurs for Karibien, samtidig har vi satt opp fjernefarvann.no. Jeg er best på å forholde meg til det som er og det som har vært. Å glede meg til noe, særlig noe jeg ikke helt hva er, har alltid vært vanskelig. Likevel, jeg har aldri hatt like lyst til noe som jeg har til denne seilturen. Jeg har alltid vært ambisiøs, uten å være målrettet. For første gang i mitt liv har jeg over tid jobbet mot et mål.

I påsken 2014 hadde mine foreldre akkurat overtatt en, for oss, ny seilbåt. Skuta heter Sesam, og er ei vakker 26-fots Hallberg Rassy fra '82. Jeg tok med meg Elise og dro på påskeferie. Første etappe gikk fra Oslo til Oscarsborg utenfor Drøbak. Da vi skulle legge til der, måtte vi legge oss utenpå en kliss ny, 38-fots Bavaria, der kapteinen pusset dekket med tannbørste. Han så på oss med vanntro, lurte på om ikke vi hadde noen menn ombord og om jeg  - en kvinne - virkelig skulle legge til. Vi la til (uten problemer) og kom i snakk med ham, han viste seg å være mindre mannssjåvinistisk enn først antatt. Den lille jolla vår, med dobbelt forsstag, stigtrinn i masten og ellers robust rigget for mye hav, imponerte ham. På merkverdig vis endte samtalen med at vi hadde bestemt oss for å seile jorda rundt.

Ingen av oss hadde noen gang egentlig lest eller lært noe særlig om langturseiling, men vi har begge bestandig funnet en annen frihetsfølelse ved/på havet enn noe annet sted. Etter hvert som vi satte oss inn i forutsetninger for vær, vind, havstrømmer og slikt, ble det klart for oss at vi var mer fristet til å ha god tid på å seile tur/retur Karibien i ett år, heller enn å ha dårlig tid på å seile rundt jorden på to år. Og slik ble prosjektet vårt til - to jenter med minimal seileerfaring, halvveis jorden rundt. Mer om båtkjøp og -vedlikehold, valg av reiserute og andre forberedelser senere.  

Jeg gleder meg til å dele dette eventyret med dere,
xoxo, kaptein Kreyberg.

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Følg oss på @fjernefarvann