Klokken har såvidt passert fem. Vannet er så stille og blankt at du oppriktig kan speile deg i det. Fuglene kvitrer og solen holder fremdeles på å stå opp. Det er lenge siden jeg fikk sove, men jeg er ikke helt våken heller. Så nå ligger jeg her på dekk. Hører på fuglene. Ser på solen som står opp. Prøver å drømme meg bort i de få, lette skyene på himmelen. Uroen inni meg blir mindre av å være her ute. Det er akkurat nok oksygen i lungene til å ligge stille på dekk. Forsøke å sanse verden. Prøve å slippe taket.
