Plutselig har det gått tre uker siden vi kom frem til Karibia, til St. Pierre på Martinique. Det er såvidt lenger tid enn vi tilbragte på havet, men det føles som minst dobbelt så lenge. På havet hadde vi nesten ubegrenset tid til å tenke, føle, reflektere, være. Dagene mistet sitt vante mønster og skled inn i hverandre. Vi hadde det så fint på overfarten at det var vemodig å komme frem til land. Vi gledet oss jo til å utforske Karibia, men å være ferdige med atlanterhavskryssinga var likevel ikke utelukkende godt. Roen vi fant på havet håper vi å ta med oss videre, og en bit av oss vil nok alltid lengte til havet.
Nå står vi foran en ny milepæl, gutta skal reise hjem. Lørdag kom Torgeirs kjæreste Thea flyvende, og han flyttet på land til henne for en uke, før de setter kursen mot Norge. I morgen setter Oscar seg på et fly tilbake til Sverige. Det blir tomt i båten uten dem, vemodig. Og veldig deilig. Det har vært fantastisk å være fire de siste to månedene. Gutta er lekne, utforskende, utålmodige. De vil se mer, oppleve mer, spille mer spill, klimpre mer på ukulele, teste hvor mye båten tåler, vedde om antall skip vi ser, flyvefisk på dekk, toppfart, hvor mange snurrer pannekaken tar før den treffer pannen, lage kaffe om morgenen, utfordre oss til å gå utenfor egen komfortsone. De har smittende energi, humør og engasjement. Granka til Kapp verde, Kapp verde, Atlanterhavet, Martinique, Dominica, Barbados; ingen ting av det hadde vært like fint uten Torgeir og Oscar. Takk for alt dere har bidratt med, gutta!
Her på Barbados gjorde vi et forsøk på feire bursdagen til Oscar, en uke for sent, etter at hovedpersonen selv hadde ligget i et forkjølet koma på seilasen ned hit fra Dominica. Selv om det ble en bra fest, følte ikke bursdagsbarnet at det var bursdag. Da vi kom seilende inn i Carlisle bay i Bridgetown, ble vi forbløffet av det veldig turkise havet. Hvite sandstrender hadde lyst mot oss langs hele vestsiden av øya, på seilasen sørover. Det lå kun noen få seilbåter i bukta. Det er ikke mange som stopper på Barbados på turen over Atlanterhavet, og enda færre som seiler mot vind, strøm og bølger sørøstover, baklengs, tilbake hit etter å ha besøkt andre karibiske øyer. Barbados er fantastisk. Den hvite sanden er som du ser for deg at den skal være i paradis, finkornet og myk. Havet er så fantastisk turkist, med vakkert fargespill. Under overflaten skjuler det seg et mangfoldig dyreliv. I bukta her i Carlisle bay ligger det fem vrak. Det eldste fra 1919, senket av mannskapet som heller ville drikke rom og danse på standen enn å risikere livet på havet. Rundt vrakene svømmer hundrevis av fisk og noen gjenger skilpadder. På øst- og sørsiden av øya er det fantastiske surfestrender og overalt møter vi vennlige lokale. Barbados ligger i Atlanterhavet, ikke i det karibiske hav, og er utenfor orkanområdet. Derfor er det i større grad gamle bygninger, i motsetning til de andre Karibiske øyene.
Vi kom hit fra Dominica, som ikke må forveksles med Den dominikanske republikk. Der hadde vi vårt første møte med det Karibia vi hadde sett for oss, og tilbrakte vi en av de beste ukene i mitt liv. Vi hadde tatt en runde på hva vi hadde av ønsker og behov før Barbados, og Oscar foreslo å seile til Dominica. Etter et kjapt googlesøk, var alle enige i at det var en god plan. Der har de frodig natur, vulkaner, jungel, fossefall, snorkling, trivelig befolkning og lite turister. Vi sjekket også med andre båter vi visste at hadde vært der, og fikk bekreftet at inntrykket vårt stemte.
Vi seilte om natten, natt til mandag, for å være sikre på å komme frem mens immigrasjonskontoret var åpent. Alle steder vi kommer til og reiser fra må vi sjekke inn og ut, både oss selv og Paloma. Dominica har omtrent 70.000 innbyggere, ingen internasjonal flyplass og en broket historie som kasteball mellom England og Frankrike. De snakker en slags blanding av fransk og engelsk, som de selv kaller broken English, de kjører på venstre side av veien og de har en nær relasjon til USA. Presidenten minner mer om konge enn president, mens statsministeren faktisk velges av folket. Imidlertid er det angivelig en god del korrupsjon, der som alle andre steder, ble vi fortalt. Vi fikk også inntrykk av at det er en god del både rus- og psykiske problemer på øya. Kvinnene er flinkere på skolen, jobber mer og er mer driftige, mennene faller tidlig av lasset og begynner å feste.
På Dominica lå vi først noen dager på anker i Portsmouth. Dagen vi kom hadde vi en trivelig fest ombord den norske båten s/y Solskinn, som seiles av fem gutter fra Asker. Videre utforsket vi nordenden av øya. Vi ble anbefalt å finne Gregory, og ro oppover Inidn river med ham syngende og fortellende. Det er en brakkvannselv et stykke innover i landet, trær og palmer henger ned over elven og fugler kvitrer overalt. Dominica er frodigere enn noe annet sted vi har vært. Det er grønt overalt og bugner av frukt. De synes virkelig at kropp er topp, helt uavhengig av hvordan kroppen ser ut. Kvinnene er tynne med former eller tjukke med former, og begge deler er like bra. De smiler så mye at smilene går helt rundt hodet. Før vi reiste fikk vi også med oss en skikkelig reggaefest på standen, med fantastisk dansing hele kvelden lang. Det var fire fornøyde seilere som padlet seg ut igjen til skipet sitt.
Derfra dro vi sørover, til hovedstaden Roseau. På første vandring gjennom byen møtte vi Yankee, han hadde bodd 20 år i New York og jobbet som dykker for det amerikanske militæret. Han tok oss med til en liten grillrestaurant, som ble vårt stamsted resten av tiden der, og viste oss mye av byen. Han gjorde det klart at han ikke nødvendigvis trengte å få noe penger av oss, men om vi ville gi ham noe, var det under hans verdighet å ta imot mynt. De neste dagene snorklet vi på champagne reef, et rev der det kommer bobler opp fra bakken, vi var på avslappende svovelspa hos Mr. Screw og gikk en vanvittig flott tur til Valley of Desolation og Boiling lake. Sistnevnte går gjennom jungel, over vulkanske fjell. Det føles som å være på fjelltur i en badstue. I Valley of Desolation pipler det ut svovel gjennom bakken, noen steder gjennom vann som varmes opp, andre steder rett ut i luften som en naturens fis. Vannet renner ned og lager varme kilder der slitne muskler kan ta seg et velfortjent bad. Boiling lake er verdens nest største, varme innsjø. Den faktisk koker, vannet holder 98 grader og dampen som stiger opp lukter så fis at vi knapt orket å oppholde oss der. Naturen er så fasinerende at vi ikke kan annet enn å le.
Det er tre uker siden vi la Atlanterhavet bak oss. Da vi ankom St. Pierre, nord på Martinique, kom Sigurd og Johanna fra Hakuna Matata kom jollende ut med det norske flagget høyt hevet for å ønske oss velkommen over havet. Vi tilbrakte to herlige dager sammen, med mye tid til å oppdatere hverandre på livet, hverdagen, følelsene og fremtiden. Før de reiste prøvde vi å planlegge når vi kan møtes igjen, men det er ikke så lett når ingen vet helt når de er hvor.
Derfra dro vi sørover på Martinique. Hadde første service på motoren i Case Pilote, lette etter skilpadder og jublet over å treffe igjen Marlene (aka Espen og Karoline) i Anse d'Arlets, ble kjent med Mosaikk (Eirin og Jakob) og danset i Fort de France. Vi hadde en rolig uke på Martinique, og var egentlig ganske glade for å ha kommet akkurat dit. Til den franske riviera, med litt mer spennende natur. Det føltes mer som Europa enn Karibia, kanskje særlig på grunn av alle de franske turistene. Vi badet og snorklet mye, vandret gatelangs en del, gikk litt på tur og bukret mat en gang. Søndag kveld heiste vi igjen anker, etter en deilig og litt kjedelig uke.
Nå skal vi utforske Barbados videre, foran oss har vi måneder med nye strender, nye øyer, nye smilende mennesker. Grenadinene er neste stopp for Paloma. Elise og jeg gleder oss til rolige uker alene ombord Paloma. Det har vært fantastisk å ha med gutta, men det blir godt å ha plass til å puste, to færre hoder som røyter, tid alene til å fordøye inntrykk. Nå skal vi lande og prøve å planlegge litt fremover.