De siste ukene har seiltur vært bare palmesus og hvite strender. Etter nesten en måned på Barbados, våknet vi en morgen og sa "skal vi ikke bare reise i dag?" Det var meldt i overkant mye vind, men fra gunstig retning, til gjengjeld hadde det havet blitt kraftig pisket opp i mange dager. Vi fylte gass og vann, sa takk for oss og på gjensyn, tok oppvasken, surret jolla på dekk. Å sjekke ut hos immigrasjonskontoret, tollvesenet og havnemyndighetene tok så mye tid at det nesten veltet avreiseplanen, men innen solnedgang var ankeret atter løftet.
De første to ukene på Barbados hadde vi besøk av Elises søster med familie. Det var fantastisk å se dem igjen, og enda bedre å faktisk få tilbringe tid med små og store i to hele uker. Vi snorklet, lå ved bassenget, hadde besøk i båten, dro på oppdagelsesferd med lokalbuss, lekte på lekeplassen. Vi hadde ferie i ferien, spiste is hver dag, tenkte ikke i det hele tatt på veien videre eller ting å gjøre ombord.
Da de reiste etterlot de seg et enormt tomrom. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi hadde begynt å slå rot i Bridgetown. Vi hadde fått venner, vaner. Plutselig var ikke den ekstra uken vi måtte være der, i påvente av amerikansk visum, en belastning. Vi frydet oss over late dager på yachtklubben, fikk enda flere venner, moret oss over skilpaddene og fiskene som lekte rundt båten dagen lang.
Så ble det helg, vi dro på veddeløp på lørdagen og polokamp på søndagen. På veddeløpsbanen stod vi inni midten, sammen med alle lokale som heller ikke hadde råd til billett i tribunen eller klær som tilfredsstilte dresskoden. Vi spiste friterte fiskekaker med fingrene til fettet lå som en ring rundt munnen, vi satte penger på hvilken hest som skulle vinne og vi jublet sammen med alle som hadde veddet riktig. Polo var i andre enden av skalaen. Der hadde de lyse agurksandwicher uten skorpe, champagnebar, store hatter, høye hæler og Lady Margaret på første benk som kommenterte kampen, reaksjonene og alt som var upassende. Vi fikk innføring i spillets regler, og begynte faktisk å forstå det etterhvert.
Turen ned til Grenadinene gikk strålende. Bølgene rullet og løftet og gynget oss så mye så det føltes som å kjøre karusell eller å være i et hoppeslott som stadig endrer fasong. Likevel var det aldri skummelt eller ukomfortabelt. Vinden var stabil og vi gjorde god fart mot mål. Grenadinene har i årevis har stått skyhøyt på min liste over steder jeg gleder meg til å se. Etter innsjekk og en natt på Union Island, putret vi oss en liten time nordover, til Salt Whislte Bay på Mayreau. Det er virkelig et paradis på jord! Ankringsplassen ligger i en liten bukt, med korallrev på begge sider, stranden er kritthvit, fra palmene kan du plukke dine egne kokosnøtter. Lengst nord, før en odde, er øyen så smal at det bare er sandstrand tvers over, og du kan se ut over Tobago keys. Vi kom frem lørdag formiddag. Oda og gjengen tok imot oss på stranden med hengekøye og rompunsj, med det erklærte vi Elises bursdagsfestival for åpnet.
Selve bursdagen var på søndag. Dagen startet med kaffe og kort på sengen. Fortsatte med femten minutter med video av familie og venner hjemmefra som ønsket hurra, sang en trall eller sa en liten hilsen. Hos bursdagsbarnet satt latteren løst og tårene trillet. Etter frokost, pannekaker med diverse kombinasjoner av fyll, svømte vi bort til Snuppa der Oda disket opp med kake, kaffe og god stemning. Kvelden ble tilbragt på en av de lokale barene, med fantastisk hummermiddag på tallerkenen og evige mengder rompunsj i glassene. Det var en lykkelig 25-åring som la seg til å sove den kvelden.
Videre gitt turen til Tobago Keys, for oppdagelsesferd under vann og gledelig gjensyn med Kristoffer på Tsamaya. Han så vi sist på kapp verde, og endelig kunne vi feire vel gjennomført atlanterhavskryssing. Kristoffer har tattoeringsmaskin ombord, så etter en lang dag med strandliv, snorkling og solnedgangsøl, fikk alle jentene et lite anker som bevis på at vi har seilet over havet. Visstnok har vi også seilt mange nok nautiske mil til å ta en svale, men vi må krysse ekvator før vi kan ta en skilpadde.
Nå har vi forlatt de sørlige Grenadinene og seilt til Bequia. Vi utfordret Oda til regatta opp hit. Reglene ble gått opp relativt raskt, og så gikk starten. Snuppa startet best, men vi tok innpå da vi rullet ut hele genoaen. Så kom det en squall og dynket oss fra topp til tå. Etterpå gikk Snuppa høyt mot vinden, og ble liggende i le av Caricou. Vi gjorde bedre fart, og ble så opptatt av det at det gikk altfor lenge før vi husket på hvor vi egentlig skulle. Til slutt så vi oss nødt til å bryte, med vinden midt i fjeset og bølgene som slo mot skroget og senket farten til knapt merkbar. Heldigvis gikk det ikke mange minuttene før Oda meldte om det samme over VHFen, hun brøt også. Så selv om vi tapte først, så var det ingen som vant. Og det lever vi godt med.
Her har vi hatt et par dager med landliv og båtmekk, før vi nå setter kursen mot US Virgin Islands. Livet består stort sett av hvite strender, palmer, blått hav, blå himmel, sol, smil og latter. Gjøremålslisten ombord er minimal, båten fungerer og flyter og trives. Vi har det bra med oss selv og hverandre. Det er godt å være bare oss ombord for en stund, men nå gleder vi oss til nytt besøk av både venner og kvinnskap på Puerto Rico, det blir stas.