Atlanterhavet. Verdenshav. Det er store greier, det. For mindre enn tre år siden hadde ingen av oss noen gang oppriktig tenkt på å seile på langtur. Nå sitter vi i Karibia, i en båt vi har pusset opp og seilt hit på egen hånd. Vi er ganske så rå folk, sånn objektivt. "Dette blir ikke en rask overfart," sa kapteinen på en av båtene som reiste samme dag som oss. Lite visste vi hvor rett han skulle få, lite visste vi hvor behagelig det skulle bli. Ganske nøyaktig atten døgn senere, kastet vi anker i Martinique. To tusen tre hundre og trettito nautiske mil, ikke en eneste av dem for motor.
Det er en ganske ekstrem aktivitet, dette. Vi er fire mennesker med ulike ønsker, behov og lyster, låst til ni og en halv meter båt, hver sin seng men egentlig ikke så mye mer enn det, toalett som såvidt har dører som kan lukkes igjen, en gasskomfyr som virker på gode dager, og som absolutt ikke vil samarbeide på dårlige, konstant rulling og bevegelse. Det krever en del å få det til, mye skal klaffe for å skape et Happy ship. Vi er innstilt på samme målet, båten skal fram, og vi skal få den dit. Vi visste alle sammen, til en viss grad, hva vi gikk til, hvilke begrensinger som fantes, hva omgivelsene ville gi oss, hvordan dagene kom til å se ut. Samtidig var alt usikkert, hvor mye bølger ville vi få, hvor mye jobb krevde seilinga.
De første søtten dagene hadde vi en veldig bekymringsløs overfart. Det eneste vi ønsket oss mer av, var vind. Og litt frukt, kanskje. Vi hadde behagelige dager, som gikk sakte og fort samtidig. Vi sov mye, eller lå i det minste i vår egen køye. Flyktet inn i bøker og andres historier. Hørte podcaster som fikk oss til å huske på at det finnes en verden utenfor Paloma. Satte på musikk som dro tankene vekk fra båten, og over til noe helt annet. Andre minner, andre steder. Vi lo av situasjonen. Tenk at vi gjør dette frivillig. Det er en ganske sprø ting å gjøre, reise ut på det store havet i en liten båt.
Vi har opplevd ekstremt mye. Så mye fint. Havet. Vi har fisket så mye mahi mahi at vi etterhvert laget hermetikk, selv om det lå fisk i kjøleskapet. Før det ble den til deilige fileter stekt i panne, ceviche, fiskeburgere, sushi, panert i sesamfrø, servert med ris, båtpoteter, potetmos og mer til. Vi har hatt kastesøndag, terapitirsdag og fråtsefredag. Vi har lest om galne, greske sjømenn, om ensomhet i trøblete storfamilie a la Vigdis Hjort, om det fantastiske havet i Havboka, om hvordan verden henger sammen ifølge Bill Bryson. Vi har lært flere knuter og mer om sjømannskap. Vi har hatt gjentatte latterkramper av Oscars finurlige, svenske ord og uttrykk. Vi har bakt brød og spist mye god mat. Elise og Torgeir har prøvd å huske teksten til Justin Biebers Sorry for å lage et tostemt arrangement. Senere fikk vi tilsendt teksten fra Torgeirs kjæreste. (Takk, Thea!) Torgeir og Elise har hatt musikkteoriundervisnng for Emilie, i et forsøk på å lære henne ukulele. Det blir Sorry av sånt. Vi har spilt sjakk, backgammon, yatzy og ti tusen. Oscar og Emilie kan ikke fordra terningspill, så de har Torgeir og Elise fått ha i fred. Vi har vært redde for å gå tom for toalettpapir, og sluttet å være redde for det etter å ha funnet en pakke ekstra bakerst i skapet. Vi har fått så mye intern humor, at vi lurer på om vi kan omgås andre igjen.
Vi har sett soloppganger, solnedganger, stjernehimmeler, mye måne og lite måne. Kveld etter kveld har vi latt oss begeistre av store, klare Venus, som skinner så sterkt. Og av nordstjernen, som blinker forsiktig, trofast. Bekmørke netter uten noe lys, enorme mengder plass rundt oss, uten noen mennesker. Muligheten til å være i alt dette, som så få er så heldige å få oppleve. Stekende sol og vind i håret. Stupe ut i 30 grader varmt hav, på 5000 meters dyp. Tenk på alt det som skjer under oss her nå, alle fiskene, alt livet. Delfinene har svømt, hoppet og lekt rundt båten, dag som natt. Om natten lager de vakre striper av morild gjennom vannet. Vi har latt oss underholde av hundrevis av flyvefisk, og jublet hver gang en av dem landet på dekk. Vi har hatt besøk av minst sju, åtte typer forskjellig fugl, i alle størrelser, midt ute på havet.
Vi har hatt stor glede av hverandre, alle fire. Samtaler og diskusjoner om livet, fremdrift. Hva skal vi egentlig gjøre med livene våre? Være lenge nok borte fra sivilisasjonen til å tenke egne tanker, i den grad det er mulig. Vi har snakket om livet, om valg, om hvem vi vil være som voksne mennesker, om hva som er viktig for oss. Vi har stirret i timesvis på havet. Vi har lurt på meningen med livet, med våre liv, med seilingen, hvordan vi kan gi livet mening. Vi fant alle en ro på havet, som vi ikke har funnet noe annet sted. Å krysse et verdenshav er virkelig en god terapiform.
Natt 17 fikk vi oppleve vår første, skikkelige squall. Det hadde blåst stabilt og godt de siste timene, omtrent dobbelt så mye som resten av turen. Natten senket seg rundt oss. Stjernene dukket opp og ble borte, skydekket flyttet seg raskt. Lave, mørke skyer fulle av regn hadde passert oss på begge sider i flere timer. Torgeir var på vakt, han håndstyrte i den sterke vinden og de tiltagende bølgene. En squall er et lokalt uværsystem, med mye regn og vind. Det er litt som å bli tatt igjen av en vegg, for at det deretter blir helt mørkt. Han ropte Emilie opp fra køya, for å få hjelp til å redusere seilarealet. I løpet av sekunder ble de begge så gjennomvåte at vannet gikk helt inn til beinet. Emilie hakket tenner. Få minutter tidligere, og omtrent like få minutter senere, var det varmt å gå i t-skjorte. Latter og smil, det var deilig å kjenne på været. Vi hadde vært i ekstase helt siden vinden tidligere ettermiddagen endelig hadde tatt seg opp. Vi seilte! Det var skikkelig gøy å få oppleve litt ekte seiling på havet, at vi faktisk måtte jobbe litt. Vi skimtet lyset fra land lørdag kveld da solen gikk ned, dag atten. Vinden vi hadde hatt med oss det siste halvannet døgnet, var fremdeles sterk. De siste timene inn til land, var strevsomme. Med squalls og akselrasjonsvinder. Alt det er nesten glemt nå, når vi har ligget trygt på anker i mer enn ett døgn.
Vi er glade og takknemlige for at mesteparten av overfarten bare har vært chill. Nå skal vi nyte Karibia. Fortsette å leve i og oppleve eventyret. Vi gleder oss!
