Dere, i dag setter vi kurs for Karibia. Det er helt sjukt spennende!
De siste dagene har vi i spenning lest værmelding, klargjort båt og opplevd fantastiske Kapp Verde, med håp om å snart være ute på åpent hav igjen. I dag er dagen da både skute og vind er klar for å sende oss avgårde vestover, det kribler i magen.
Der ingen skulle tru Kapp Verde version.
Selv om det de siste dagene har vært mye forberedelser for turens så langt lengste strekning, har vi også fått oppleve mye av det Kapp Verde har å by på. Vi har badet, snorklet, surfet, spist god mat i godt selskap. Søndag gav vi naboøya Sao Antao og dens fantastiske natur nok et besøk. Denne gangen rakk til og med morragretne Gryt 07.00-ferga. En liten bragd i seg selv. Dagens mål var en 16 kilometer lang kyststi på nordsiden av øya, og med på turen var Helene, Chris og Stian fra båten Mira Polaris. Stien snirkler seg avgårde gjennom bratte fjellsider, frodige daler og spektakulære topper, alt med en fantastisk utsikt over Atlanterhavet som slår inn mot øya fra nord. På veien kom vi til flere små landsbyer og husklynger som ligger timesvis i gangavstand fra nærmeste bilvei, i et landskap som er så bratt at en ikke skulle tro det gikk an å bygge der. Jeg fascineres stadig over menneskers rotfeste. Like fullt er det fantastisk å få oppleve disse relativt isolerte stedene der det av og til ser ut som tiden bare står helt stille. Turen ble fullkommen da vi ved enden av turstien fikk sitte på planet til en pickup som satte rekord i raskt og komfortabel kjøring på vei tilbake til ferga. Vakker natur ispedd armkrok, vind i håret, latterkrampe og støle muskler. Bedre blir det ikke.
Happy hikers, Elise, Stian, Emilie, Helene og Chris.
Mandag morgen var to do-lista igjen festet til tapetet, og arbeidet med klargjøring av båt og kvinnskap til den store overfarten topprioritet. Båt ble vasket, kart over Karibien nedlastet, handlevognene igjen fylt til randen av mat og drikke for de kommende ukene. Mandag var også dagen for en av de viktigste forberedelsene; kvinnskapsmøte. For oss er det viktig og naturlig å ha en ordentlig gjennomgang av tidligere erfaringer, forventninger til kommende seilas, sikkerhetsrutiner ombord og fordeling av ansvarsoppgaver. Alle skal få si sitt, lufte saker som presser, foreslå endringer, bli lyttet til og diskutert med. Vi blir heldigvis stort sett alltid enige, det er som regel god stemning i Paloma.
God stemning ble det også da det kom middagsinvitasjon fra nabobåten Tsamaya som vi først møtte i Las Palmas, og som kom til Mindelo for noen dager siden. Tsamaya er en svensk båt på størrelse med Paloma som seiles av kaptein Kristoffer og hans crew på fem. Til sammen er de nok den triveligste kombinasjonen av svensk/dansk/islandsk verden har sett, en herlig og kreativ gjeng som til og med går oss en god gang hva gjelder nakenbadebilder på insta (lover å skjerpe oss). Svenske Ludvig hadde tilberedt fantastisk lokal fisk til hovedrett og en deilig sjokoladekake til dessert. Det rådet full enighet om at det var turens aller beste måltid, og like enige var kvinnskapet om at det bare er for undertegnede aka byssesjef i Paloma å ta tak i matlaginga heretter. Utfordring mottatt. Vi hadde hørt rykter om at kvelder i Tsamaya aldri er helt fullkomne før tatoveringsmaskinen til Kristoffer settes i gang, og denne kvelden skuffet ikke. Torgeir var den heldige vinner av kveldens kunstverk, et nydelig lite surfebrett designet av Oscar.
Tattoo!
Kapp Verde har virkelig vært en god opplevelse for oss. Vi har gått inn i det nye året med mye refleksjon og tanker, noe som har gjort oss mer bevisste på hva som skal til for at vi skal ha det bra. De siste dagene har vi opplevd, sett og blitt kjent med mer og fler enn vi har på lenge, og det er godt å kjenne på at det gir oss mer ro i sjela. Vi er glade for at vi setter kurs mot Karibia samtidig som både Mira Polaris, Mila og flere andre båter, og gleder oss over mulighetene til å treffe igjen venner på andre siden av dammen.
Nok en gang skal vi ta farvel med et land og en ny kultur vi bare har blitt kjent med for en liten periode. At vi lever et nomadeliv er det liten tvil om. Da er det ekstra fint å vite at vi skal møte nye steder, eventyr og kulturer med mange av de samme menneskene som vi allerede har blitt kjent med og glad.
Skal snart bli like flink til filetering som denne rå dama.
Siste middag på land på en stund. Husk oss, CV!
Nå er vi hele gjengen klare for ukesvis med hav, seiling, delfiner og stjernehimmel. Vi forbereder oss på at det til tider kommer til å bli tøft, tungt og vanskelig, men gleder oss over at vi alle sammen er så glade i og gode til å være underveis. Ikke alle kapteiner og matroser er så heldige som oss.
Xx, matrosen