Vi kom til Mindelo på Kapp verde på formiddagen fredag 30., godt i rute for nyttårsfeiring. Før oss hadde Gaute og resten av gjengen på båten Isis II kommet og funnet seg til rette, og senere samme ettermiddag kom den tyske båten Mira Polaris. Sammen planla våre tre båter å feire nyttår. Mira Polaris møter vi første gang her, men vi har vært i dialog med dem lenge fordi en barndomsvenn av meg seiler ombord.
Vi ser land!
Jeg hadde vært litt bekymret om vi ville komme frem i kontortid, og dermed kunne sjekke inn i Kapp Verde før de tok helg. Det rakk vi heldigvis med god margin, i tillegg viste det seg at både immigrasjonskontoret og marinepolitiet tar inn- og utsjekk helt med ro. Han som betjente immigrasjonskontoret hadde gått til lunsj da jeg kom for å sjekke inn, og ingen visste når eller om han hadde tenkt til å komme tilbake. De andre som også ventet på ham skulle sjekke ut for å reise i løpet av helgen, så for dem var det litt mer problematisk.
Vel fremme på et nytt sted rives vi mellom forskjellige behov. Vi vil vaske båt, komme i gang med reparasjoner vi har oppdaget underveis at er nødvendige, lete etter eventyr på land, være sammen med seilevennene våre og oppdatere oss på alt som har skjedd mens vi var utenfor dekning. Denne gangen vant Internett, øl og sosialisering. I tillegg vandret vi en runde i byen sammen med venner som har hoppet av en båt og bosatt seg midlertidig i Mindelo.
Bading fra masta fårtommelopp fra Oscar.
Nyttårsaften kom vi i gang med både båtvask og reparasjoner. På kvelden var vi femten stykker til middag på båten til Gaute, en 55-fots Sarif fra '70-tallet. Vi så fyrverkeri og skålte inn det nye året fra det enorme dekket. Etterpå reiste de fleste inn til land for dansing i gatene, grogue og musikk til langt etter soloppgang. Å ligge på anker med en jolle, er spesielt gøy på sånne kvelder og logistikken kunne det vært skrevet masteroppgaver om. Heldigvis går det vanligvis bedre enn fryktet, og i verste fall blir det en kort svømmetur hjem.
Årets første uke har hatt både oppturer og nedturer. Gjøremålslisten vi var så fornøyde med å være omtrent ferdige med i Las Palmas, var plutselig blitt en full A4-side lang igjen. Tette lekkasje fra røstjernenenpå babord, lime teaklisten, knytte om forseilfallet, feste salingshornene bedre, smøre vognene i masten, bytte olje, fikse festene på komfyren. Vi har blitt flinkere til å faktisk få unna punktene på listen i et levelig tempo, det er godt. Likevel føler vi begge to, at det vi driver med er å fikse båten nok for å kunne seile videre for å fikse båten et nytt sted for å kunne seile videre derfra. Vi er flinke til å leve, puste, nyte, spille, leke, ta vare underveis. Men når vi er på land, går det litt for lenge mellom hver dag vi fyller med eventyr og opplevelser. Det tærer på overskuddet og positiviteten. Når vinden i tillegg svikter oss, er ikke veien til motløshet særlig lang.
Tirsdag sendte Torgeir og Oscar seg selv på besøk til våre nye venner hos Mira Polaris. Det ga Elise og meg muligheten til å ta en skikkelig samtale om hvordan vi har det og hva som er viktig for oss. Resultatet ble en hel dag på stranden i går og eventyr på naboøya i dag. Dessverre var ikke Elise i form i dag. Men resten av vår båt, sammen med tre fra Mira Polaris og våre, kjære venner fra Mila har tilbragt dagen med vandring i vulkansk landskap.
Endelig! Avslapping, strand og klart vann.
Kapp Verde er en øygruppe omtrent 500 km ut i havet, vest for Senegal. Arkipelen består av ti store og fem mindre øyer, hvor totalt ni er bebodd. Da Portugiserne oppdaget øyene midt på 1400-tallet, var de ubebodd, men de ble viktige i slavetrafikken. Nå bor det omtrent en halv million mennesker på øyene, majoriteten er en blanding av portugisisk og afrikansk opprinnelse. Klimaet er relativt stabilt året rundt, med normaltemperatur i øvre halvdel av 20-skalaen. Imidlertid gjør ferskvannsmangel og langvarig tørke det utfordrende å drive landbruk og å leve.
Paloma i Mindelo
Vi har ankret opp i Mindelo, på øya São Vicente. Før solen stod opp i dag tidlig, tok vi ferge over til naboøya, Santo Antão, ble kjørt opp på kanten av krateret og snirklet oss på de bratte stiene ned igjen til havet. Denne øyen er høy nok til å fange en del fuktighet, hvilket muliggjør landbruk til tross for at det ikke regner på Kapp Verde. Rundt oss har vi i dag hatt bananer, sukker, papaya, kaffe og diverse andre vekster. De vokser opp fra et vanvittig fasinerende klippelandskap. Våre bleke, smilende fjes er nysgjerrige på de som bor, ler, dyrker her. De virker heldigvis å sette pris på turistene, og sammen stotrer vi oss frem på en blanding av engelsk, fransk, portugisisk og kreol.
Emilie, Kris, Stian, Torgeir, Helene, Oscar, Teresa og Lucas.
Til lunsj spiste vi på et sted der de aldri hadde hatt meny, men du kunne velge mellom fisk eller kylling. En kompis av kokken var fisker og grillen var varm, hvilket resulterte i et flott måltid. Dessverre gikk de på afrikansk tid, så den tysk-norske delegasjonen var etterhvert over middels stresset for å rekke dagens siste ferge tilbake til Mindelo. Vi rakk den med tre minutters margin, men måtte likevel vente fordi fergen var en time forsinket.
Før vi krysser Atlanterhavet til Karibia, skal vi fikse litt småprosjekter på Paloma, fylle vann og diesel, etterfylle litt proviant. Egentlig er vi både klare til å reise og utålmodige på å komme oss avgårde. De siste dagene har vi i tillegg gjort nok til å føle at vi har opplevd noe annet enn båtmekk på Kapp Verde, det er deilig. Vinden glimter med sitt fravær, og alle seilere er frustrerte. På denne tiden av året skal egentlig passaten blåse sterkt, stabilt og i riktig retning. Den neste uken er det i stedet meldt omtrent vindstille over mesteparten av Atlanteren. Vi planlegger nå å fylle enda noen dager med gøy og sprell her, og håper vi kan sette kursen ut i havet midt i neste uke.