Endelig skulle vi ut på havet igjen. Seile. Peile kurs mot nye steder, eventyr, mennesker. Det er lenge siden vi bestemte oss for å droppe Gambia, så neste post på programmet er Kapp Verde. Motoren ble godkjent for avreise torsdag, men vi hadde fremdeles litt for mange punkter igjen på gjøremålslisten til å sette kurs rett ut i havet. Heldigvis har norske seilehelter lært oss at man aldri kan forlate havn på en fredag. Derfor ble avreise satt lørdag kl 02.
Fredagen, lille julaften, laget vi de to sjøkøyene vi manglet, ryddet bedre i lukene ute for å få plass til drikkevann, stuet all mat, drikke og øvrige eiendeler, pakket jolla og surret den fast på dekk, dusjet og vasket håret, fylte vann og diesel, satte opp vaktplan. Dagen før dagen var akkurat så hektisk som den alltid er. Oscar og jeg stod opp rett før to. Så over at alt var festet godt nok og kastet fortøyningene. Vi krysset oss nordover i rotete sjø for å komme rundt på vestsiden av Gran Kanaria. Elise og Torgeir overtok tre timer senere. Vinden hadde stabilisert seg, medvindsseilasen hadde begynt. Julemorgen stod vi alle opp til en strømpe fra nissen på hodeputen. Oscar og Torgeir hadde kjøpt en ny høyaler i gave til Paloma, sammen gledet vi oss alle fire over den siste, vakre soloppgangen over Granka.
Utover dagen løyet vinden så mye at seilene trengte litt motorhjelp for å ha fremdrift. Sjakklen som fester storseilet røk, samtidig oppdaget vi at en vogn i masten hadde kilt seg. Jeg tok på meg klatreselen, to runder opp i masta og litt snartenkt samarbeid senere, fikk vi ned seilet. Vi tok en felles high five, og var godt fornøyde med innsatsen. Julemusikken ljomet fra den nye høyttaleren, vinden og bølgene dyttet oss sørover. Vi var lykkelige over å være underveis, selv om jeg må inrømme at jul på havet bare er nesten like bra som jul hjemme. Etter to døgn i tro tjeneste, begynte det å komme ubehagelige lyder fra autopiloten. Vi gikk over på håndstyring, og alle var godt fornøyde med det. Fordi vi er fire å dele døgnet på, blir det ikke flere timer til rors enn at det er mer gøy enn noe annet. Det er fort gjort å bli late og å glemme hva vi driver med når autopiloten, seilene og Paloma tar ansvar for all fremdrift.
Dag tre på sjøen, våknet vi til et tynt lag av rødbrun Saharasand. Seil, dekk, solcellepaneler, skjøter, bimini, vaiere, alt var dekket av sand. Vi var enige om at båten vår ser ut som en skikkelig langturskute, men vi gledet oss likevel til å få vasket Paloma skikkelig ren på Kapp Verde. Dagene går over i hverandre mens vi er underveis. Nettene på åpent hav var ubeskrivelig mørke på denne overfarten, himmelen var dekket av sand og verken måne eller stjerner slapp gjennom. Elise og jeg sov begge mye når vi ikke er på vakt. Det er vanvittig godt å føle at vi sover ut og at det kjennes som at det er overskudd i andre enden. Å være fire gir oss mulighet til å samles alle sammen til måltider, backgammon og samtids-/livsfilosofering.
30. desember på formiddagen kom vi frem til Mindelo på Kapp Verde, etter seks og et halvt døgn på havet. Her er luften varm døgnet rundt, vannet holder stabilt 25 grader og solen steker på blide fjes. Overfarten er den lengste vi noen gang har gjort, og vi er godt fornøyde med hvordan det gikk. De første tre dagene, mens det var relativt mye vind, hadde vi de tre beste dagene med seiling vi noen gang har hatt. Hele gjengen var enige om at det hadde gått veldig fort. For min del føltes det mer som to døgn, enn en uke. Vi trives veldig godt underveis, og nå gleder vi oss til å krysse Atlanterhavet over til Karibia. Først skal vi være her en liten uke, krysse de siste punktene av gjøremålslista og se om vi finner litt eventyr på Kapp Verde.
