Den siste tiden har vi stadig oftere fått spørsmål om vi er klare for tur, om båten er det. Vi er jo ikke det, verken Paloma, Elise eller jeg. Men det gleder meg enormt å si at jeg tror vi blir klare til lørdag 2. juli. Klare nok til å forlate Oslo, i hvert fall. Selvfølgelig er det mange ting vi skulle ønske vi hadde gjort for lengst, og ting vi skulle ønske vi ikke trengte å bruke tid på nå. Men vi får ikke gjort noe med det som har vært, og da er det godt å kjenne på at vi likevel er trygge på det som kommer.
Tidligere har vi bedyret at vi har minimalt med seileerfaring. Sammenlignet med seilere (hehe) er det fremdeles mye som gjenstår, men sammenlignet med vanlige mennesker kommer vi godt ut. Vi beveger oss lett ombord, også i sjø. Vi legger lett til og fra land. Vi hører det når motoren lager en annen lyd enn den pleier, og finner ut hvorfor. Vi har lyttet mye til kloke, erfarne seilere og båtfolk. Og vi har lært. Vi har lært enormt mye. Snart er båten klar for å seiles, så bruker vi ukene nedover sørlandskysten til å montere det mest nødvendige av utstyret som gjenstår og blir kjent med hvordan vi håndterer Paloma for seil. Jeg gleder meg så enormt til å leve tett på naturen, følge solens og bølgenes døgnrytme. La vinden og værmeldingen bestemme hvor lenge og når vi er hvor.
Vi er ikke på noen måte uovervinnelige, og vi har enorm respekt for havet, for vinden, for værsystemene. Vi feiler, men så finner vi ut av det. Vi får det til. Vi er kule, sterke, ambisiøse jenter. Det er all grunn til å beundre oss.
Xx, fra ei ydmyk kaptein
Mine to favoritter, Elise&Paloma