En seiltur, et eventyr

Vi har satt datoen. Kjøpt skuta. Allerede brukt et hav av tid på forberedelser, og skal bruke de neste fire månedene nesten utelukkende på å jobbe mot prosjektet vårt. Så stor innsats for en seiltur? Det kommer stadig forundrende blikk i vår retning når vi forteller om planene våre. Mange er engasjerte, blir inspirerte og beundrer valget vi har tatt. Men vi møter også mange spørrende og ikkeforstående mennesker, mennesker som ikke kan forestille seg hvorfor vi gjør dette. Vi kunne brukt pengene, tiden og ressursene på å reise rundt til ulike destinasjoner på en komfortabel måte, og kanskje opplevd minst like mye. Hvorfor utsette seg for stormende verdenshav, ukontrollerbare forhold, redsel og uvisshet? 

For meg er det på mange måter dette som tar turen vår fra å være bare en tur, til å bli et eventyr. Jeg har alltid vært eventyrlysten, alltid drømt om spennende opplevelser, utfordringer og ukjente elementer. Men det har stort sett alltid bare vært det, en eventyrdrøm. Det er enormt spennende å endelig gjøre det til en virkelighet. 

Eventyr er jo veldig fine. De er som regel bygd opp rundt en spennende hendelse, har én eller flere helter, belønninger for de modigste, men ikke minst; eventyr har utfordringer som heltene må overvinne. Uten utfordringene hadde ikke spenningen vært der, og eventyret hadde mistet poenget. I vårt eventyr kjenner vi til noen av utfordringene allerede, men de fleste er for oss fremdeles ukjente. Vi må lære oss helt nye ting. Havets utfordringer, Palomas lynne, hverandres grenser. Vi må kunne overleve på havet i flere uker av gangen. Kanskje blir Atlanterhavet smooth sailing, men kanskje blir det alt annet enn det. Plutselig revner seilet i litt for mye vind. Plutselig knekker masta, og vi må gjøre det vi kan for å holde oss i live (bank i bordet). 

Eventyr blir det uansett. Jeg tror at de største opplevelsene ligger i kontrasten mellom paradis og krise. Og jeg kan virkelig anbefale følelsen og driven man får av å gjøre eventyrdrømmer til eventyrvirkelighet. Det er bare å kjøre på. 

xxx matros Gryt

O'hoi fra kapteinen

Elise og jeg har brukt kvelden på å snakke om hvor uvirkelig det er å tenke på at vi i år skal legge fra land i Oslo og sette kurs for Karibien, samtidig har vi satt opp fjernefarvann.no. Jeg er best på å forholde meg til det som er og det som har vært. Å glede meg til noe, særlig noe jeg ikke helt hva er, har alltid vært vanskelig. Likevel, jeg har aldri hatt like lyst til noe som jeg har til denne seilturen. Jeg har alltid vært ambisiøs, uten å være målrettet. For første gang i mitt liv har jeg over tid jobbet mot et mål.

I påsken 2014 hadde mine foreldre akkurat overtatt en, for oss, ny seilbåt. Skuta heter Sesam, og er ei vakker 26-fots Hallberg Rassy fra '82. Jeg tok med meg Elise og dro på påskeferie. Første etappe gikk fra Oslo til Oscarsborg utenfor Drøbak. Da vi skulle legge til der, måtte vi legge oss utenpå en kliss ny, 38-fots Bavaria, der kapteinen pusset dekket med tannbørste. Han så på oss med vanntro, lurte på om ikke vi hadde noen menn ombord og om jeg  - en kvinne - virkelig skulle legge til. Vi la til (uten problemer) og kom i snakk med ham, han viste seg å være mindre mannssjåvinistisk enn først antatt. Den lille jolla vår, med dobbelt forsstag, stigtrinn i masten og ellers robust rigget for mye hav, imponerte ham. På merkverdig vis endte samtalen med at vi hadde bestemt oss for å seile jorda rundt.

Ingen av oss hadde noen gang egentlig lest eller lært noe særlig om langturseiling, men vi har begge bestandig funnet en annen frihetsfølelse ved/på havet enn noe annet sted. Etter hvert som vi satte oss inn i forutsetninger for vær, vind, havstrømmer og slikt, ble det klart for oss at vi var mer fristet til å ha god tid på å seile tur/retur Karibien i ett år, heller enn å ha dårlig tid på å seile rundt jorden på to år. Og slik ble prosjektet vårt til - to jenter med minimal seileerfaring, halvveis jorden rundt. Mer om båtkjøp og -vedlikehold, valg av reiserute og andre forberedelser senere.  

Jeg gleder meg til å dele dette eventyret med dere,
xoxo, kaptein Kreyberg.

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk