I dag freaker jeg litt ut. Føler meg litt småkvalm. Jeg kjenner at stresset kommer snikende fra magen, oppover ryggraden, fester seg i nakken og forstyrrer hodet mitt i alt jeg gjør. Det er 100 dager til avreise.
Jeg gleder meg ekstremt mye, det er ikke det. Men tanken på at det er et forståelig antall dager til vi seiler avgårde gjør at jeg plutselig blir litt ekstra stressa av å tenke på alle de praktiske gjøremålene som fremdeles ikke er gjort. I høst hadde vi besøk av en veldig flink båtfiksemann i Paloma som gikk over skuta sammen med oss, og pekte på hva som måtte/burde fikses før avreise. Hovedpunktet, og toppen av lista som vi satt igjen med etter besøket, var naturligvis teakdekket vårt som var lekk, og som vi bestemte oss for å rive. Vi gikk bort fra tanken om å legge ny teak, både med tanke på fremtidig vedlikehold, men også på grunn av det økonomiske aspektet. I stedet bestemte vi oss for at vi skal legge glassfiber + strukturmaling på dekket. Vi visste på forhånd at dette kom til å være en ekstremt stor jobb, men helt hvor mye tid vi skulle bruke på dette hadde jeg aldri forestilt meg. Men takket være uvurderlig hjelp fra flinke dugnadshjelpere har vi nå tett dekk. Det som gjenstår er å pusse ned, jevne ut og legge ny topp.
Men selv om dekket er tett, gjenstår fremdeles en (alt for) lang liste med ting som ikke er gjort. I løpet av de neste 100 dagene skal vi blant annet:
- bytte rørsystemet til gassen
- bytte alle skroggjennomføringer i båten
- bytte dynamo i motoren
- gå over riggen (heldigvis sammen med de flinke folka i With Marine) og bytte ut det som må byttes
- installere solcellelading/vindgenerator
- installere autopilot/vindror
- installere nytt kompass i cockpit
- installere vindmåler, tricolorlanterne, refleks osv.
- feste alle store løse gjenstander i salong/bysse + batterier osv.
- bytte en liten evighet av o-ringer, pakninger, splinter, sjakler osv.
- smøre alt som kan smøres med fett. Mmm
En grei liten liste der, altså. Men jeg velger å følge mitt store idol Pippi Langstrømpes leveregel, som også på en måte har blitt Fjerne farvanns mantra de siste månedene. “Aldri gjort det før, får det sikkert til”. Når du starter et prosjekt uten noe særlig forhåndskunnskap, blir naturligvis læringskurven brattere enn vanlig. Og bratte læringskurver er noe av det gøyeste jeg vet. Jeg gleder meg til å kunne si at jeg kan alt det som står på lista ovenfor, og lover å oppdatere dere på mitt økende kunnskapsnivå.
Båtlivets stupbratte læringskurve.
Samtidig som jeg stresser vet jeg også at vi kommer til å komme oss avgårde. Jeg vet at om 100 dager har vi en båt som er forberedt på langtur. Jeg vet at om 100 dager setter vi seil og suser avgårde fra Sukkerbiten, og det er en tanke som fjerner kvalmen og erstatter den med massevis av kiling og sommerfugler.
PS: Paloma får alle våre ledige timer de neste 100 dagene. Alle som vil er hjertelig velkommen til å snekre, pusse, skravle eller bare drikke en kopp kaffe med oss. <3333 Mail oss på flaskepost@fjernefarvann.no, eller i skjema under.
xx Matros Gryt