I går var jeg på Atlanterhavsseminar på Oslofjordmuseet i regi av Asker seilforening og With Marine. Agendaen var en miks av fakta og opplevelser, begge deler gode kilder til inspirasjon og kunnskap. Gjennom hele dagen sendte jeg snaps og smser til Elise. Gullkort fra foredragsholderne og egne refleksjoner i god blanding.
Det ene innlegget om selvopplevd hardværsseiling ble holdt av to gutter i begynnelsen av 20-årene som i fjor seilte mer eller mindre samme tur som vi legger ut på denne sommeren. I fjor vår seilte de fra BVI til Azorene, på vei hjem fra Karibia. På veien seilte de gjennom to stormer, med få dagers mellomrom. De hadde god hjelp av shore-crew hjemme i Norge, som fulgte med på posisjonen deres, sendte oppdaterte værmeldinger pr tekst og ga dem råd om hvordan håndtere båten. "Det værste var kanskje når vi kom på toppen av store bølger, og de brøyt oppi båten. Da måtte vi holde oss skikkelig godt fast," fortalte de. I den siste stormen klarte de, etter mange timers mislykket jobbing, til slutt å henge ut et drivanker bak båten, som bremset farten og ga dem stabil kurs. De var rett og slett for utmattet til å fortsette å seile. Stormen la seg, og de fortsatte seilasen i omtrent fire døgn til Azorene. De andre to som delte erfaringer og refleksjoner fra seiling i hardt vær, ble berget av redningstjenesten med helikopter. Mannskapet fortalte levende om hvordan de opplevde havet, vinden og bølgene. I et par av de mer saksorienterte innleggene om vær og sikkerhet på havet, ble det lagt vakt på at når man seiler utenfor helikoptrenes rekkevidde, som ikke er mer enn 4-500 nautiske mil til havs, "er du plutselig mye mer alene." På tvers av Atlanterhavet er det omtrent 2500 nautiske mil. Innlegget som hadde "Sikkerhetsutrustning for Atlanterhavet" som tittel, handlet i stor utstrekning om hvordan folk dør på havet og hvordan man unngår å gå i disse fellene.
"Det er en faktor som heter uflaks, og den er veldig vanskelig å beregne," sa Knut Espen Solberg, som holdt foredrag om været. Kort oppsummert var budskapet hans at det alltid blåser mer enn værmeldingen sier, bølgene alltid er høyere enn værmeldingen sier, at værmeldingen klarer ikke fortelle deg hvor krappe bølgene er eller hvordan de bryter på toppen, og dessuten er værmeldingen bare god de første tre-fire dagene. I områder der lavtrykk genereres, er værmeldingene dårligere. Årsaken til dette er at det er vanskeligere å predikere når/hvor sterkt lavtrykk som oppstår, enn hvordan de beveger seg. Jeg lærte at det ikke går an å ha for små stormseil, at det er viktig å øve på uværsstrategier og at man lærer mye underveis.
Det virker å være like mange meninger om hva som er den beste båten, den beste skrogformen, de beste materialene, tilstrekkelig utstyr og seilgarderobe, som det er dråper i havet. Derfor blir jeg alltid glad for utsagn som "den beste båten, er den båten du har". De to guttene jeg skrev om lenger opp, seilte i en 28-fots Twister. Altså en enda mindre båt enn vi har. Deres båt, i likhet med vår, er langkjølt og tung for størrelsen. Tyngden gir god bevegelse gjennom vannet, fordi man sklir mer enn hopper. Blant fagfolkene som snakket om båttyper og -konstruksjoner i går, ble det nevnt både at en fordel med små båter er at de passer bedre innimellom de store bølgene (hehe) og at "små båter, små problemer" er et kjent ordtak med god grunn. Større, mer komplekse båter krever også et mer kompetent mannskap. Alt i alt fikk jeg (igjen) bekreftet at vi har grunn til å tro at vi har gjort et godt valg når det gjelder fremkomstmiddel/hjem.
"Drømmer eller planlegger du?" spurte jeg en av de andre som var der i går. Han var en drømmer, det er mange av dem. Noen ganger blir jeg blir overveldet av alt vedlikehold som gjenstår på båten, alt utstyr vi må investere i, all planlegging vi må gjøre før avreise, alt vi må lære oss for å overleve. Men jeg må innrømme at det føles godt å si "jeg planlegger! Båten er kjøpt, avreisedatoen er satt og jobben sagt opp." For det viktigste er faktisk å få ut fingeren. Å legge fra land. Vi har satt av ett år til å leve litt annerledes; ett år der vi skal bruke tiden til å oppleve, til å puste og å la elementene rundt oss styre hverdagen vår. Vi skal la vinden bestemme hvor lenge vi får oppdage den enkelte havn, la solen bestemme når vi står opp, la bølgene bestemme hvor mye tid vi bruker på matlaging. Jeg er helt sikker på at det er det viktigste og det beste valget jeg har tatt så langt i livet.
xoxo, Kaptein Kreyberg
Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk