Jeg ligger til kai i Stavern og kjenner vinden rive i skuta. Helt alene, i en havn jeg ikke kjenner og med ei skute jeg er i startfasen av et forhold med. Det er veldig fint. Og litt skummelt samtidig.
I dag forlot kapteinen skuta for en liten uke. Jobb og andre viktige gjøremål ventet i Oslo, noe som er en veldig fin anledning til at jeg kan bli tryggere på skuta vår, og på meg selv på tur. Jeg trenger å være litt alene, kjenne på ansvaret det faktisk er å drive denne båten, og skjønne alle de til tider usynlige tingene som Emilie bare gjør fordi hun har stålkontroll og alltid tenker igjennom alle mulige scenarioer før jeg en gang rekker å se at de eksisterer. Det er fremdeles veldig mange ting jeg ikke har kontroll på, ting jeg ikke vet helt hvordan fungerer, ting som ikke er innøvd og ferdiglært enda. Men de siste dagene på tur har jeg for alvor fått føle på hvordan Paloma forholder seg til havet, til store dønninger, øsende regnvær, sterk vind og steikende sol. Vi begynner å bli kjent med hverandre. Da vi la fra kai i Strømstad rundt 04.30 i natt, og jeg stod til rors i soloppgangen mens Emilie tok seg en velfortjent blund, følte jeg virkelig at forholdet vårt var på vei et sted.
Det er en utmattet og sliten kropp som legger seg i piggen (landkrabbespråk: helt forrest i båten) i kveld. Men det er slitenhet på de gode måten. Paloma skal vugge meg i søvn nok en natt, og jeg kunne ikke tenkt meg noe bedre.
Matrosen