Det er ganske nøyaktig to og et halvt døgn siden vi kom til Skottland. Første kveld karret vi oss inn til sentrum i Inverness, en liten halvtime å gå, for å få i oss litt mat og litt mer whiskey. Vi snublet i seng og sov urolig, undrende hver gang vi våknet på hvorfor det ikke var mer bevegelse i båten. Hvor var bølgene? Dagen etterpå, søndag, sjekket vi inn i Skottland, handlet mat og kom oss inn i kanalen via sea lock. Lang historie kort, vi fikk lov til å kjøpe mat "wholesale" - egentlig forbeholdt bedrifter, restauranter og hoteller. Elise og jeg hadde latterkrampe der vi vandret mellom hyllemeter på hyllemeter med brett av varer i kembostørrelser for å hamstre hermetikk og diverse nødproviant. Det gikk ikke an å kjøpe én av noe som helst i hele butikken. Brus, gulrøtter, fiken, bønner og fjorten andre sorter på boks ble lagt på tralla. (Vi må huske å sjekke om vi har boksåpner.) Innen vi kom tilbake til båten, hadde Siri vasket både håret og oppvasken.
Vi kalte opp Clachnaharry sea port (prøv å si det tre ganger) og avtalte at vi kunne sluses inn i kanalen klokken fem, sammen med den norske båten Marlene. Marlene er ei Comfortina 42, svenskbygd (i likhet med Paloma), men både større og nyere enn oss. Hun seiles av Espen og Karoline, med Marianne, Nils og Pål på besøk. Vi fikk gleden av å bli litt kjent med dem allerede i Farsund, og har fortsatt å tilbringe tid sammen i Skottland. Veldig trivelig! Sigurd og Johanna på Hakuna matata er mer hardbarka seilere enn resten av oss, de hadde hatt tålmodighet til å seile til tross for lite vind og var de siste til å komme frem til Skottand. I motsetning til oss andre, gikk de rett gjennom slusene inn i kanalen. Så da vi skulle gjennom fikk vi høre at de hadde spurt slusesjefen om han hadde sett oss. Han heter John og er en supermorsom mann. Vanvittig hukommelse, flust av gode historier og med smittende humør. Karoline spurte etter et sted å smake whiskey, og fikk med seg en flaske John hadde i skuffen. Slusene videre oppover var stengt for dagen, og vi la oss til ved siden av Hakuna matata i den første marinaen. Da jeg skulle stoppe motoren, røk vaieren i stopphåndtaket. Så nå stopper vi motoren fra motorrommet. Upsi. De tre norske båtene fant sammen en pub med god mat, og nachspielet fortsatte i Paloma.
I går kalte vi opp første sluse vi skulle gjennom så snart de åpnet klokken åtte, der fikk vi tildelt tid halv ti. Jeg prøve å se på om jeg klarte å fikse nytt stopphåndtak, uten hell. Etter å ha lagt fra land, pirket jeg borti Siri og fortalte at vi var på vei gjennom første suse og hun kunne gjerne våkne om hun ville. Ting varte og rakk, men innen vi faktisk fikk lov til å kjøre inn i slusen, var vi tre våkne jenter på dekk. Denne første slusen, Muritown locks, har først en bro som må åpnes og deretter fire sluser etter hverandre. Det er en rar følelse å kjøre seilbåten sin inn i en heis. Sakte, men sikkert, ble vi løftet opp og byen åpenbarte seg under oss. Jeg la meg i hengekøyen på dekk, Siri lå på bommen med en bok og Elise styrte skuta gjennom enda en bro som måtte åpnes og enda en sluse, før vi kom inn i Loch Ness.
Vi hadde hengt oss sånn opp i at vi skulle svømme i innsjøen til Nessie, at vi helt hadde glemt å forberede på hva vi faktisk kunne forvente av denne innsjøen. Vi tenkte på seile-Sigurd i Hakuna matata og så for oss hvordan han ville ristet på hodet hvis han hadde hørt at vi hadde hatt vind og plass til å seile, uten å ha tatt opp seilene. Så mens ferskvannsbølgene skylte over dekk og vinden ga oss bakoversveis gjorde vi et kjapt forsøk på sjøklar båt, før vi heiste seil. Det blåste kuling midt i mot, og det var en smal sak å konkludere med at vi hadde altfor mye seil ute. Vi krenget så mye at halvparten av dekket på siden nærmest vann, konstant lå under vann. Det var god stemning ombord, selv om det til tider var hektisk. Når vi krenger så mye bremser vi også mye fart, og det eneste fornuftige å gjøre er å redusere seilføringen. Da blir det mer behagelig å være ombord og vi seiler raskere. Vi hadde akkurat begynt å rulle inn litt på forseilet, da vi så at Marlene hadde tatt helt ned seilene og gikk for motor. Vi anså det som frikortet vårt, og gjorde det samme selv. Vitsing frem og tilbake på egen skravlekanal på VHFen diskuterte vi både egne middagsplaner og hva Nessies livrett er. Pål på besøk hos Marlene mente alle skulle gjette mellom biff eller fish n'chips, jeg tror det er lam.
Fort Augustus ligger i andre enden av Loch Ness, og var gårdagens mål. Vi følte det som at vi gled inn i en eventyrverden. Elvemunningen åpner seg såvidt og slipper oss inn. Fortet på en høyde og et par store treskuter rett nedenfor, omkranset av skog. Et tungt skylag sprekker delvis opp og bader landskapet i vått sollys. Det hele føltes ganske så magisk. Så snart vi kom i havn travet hele gjengen igjen mot middag sammen, denne gangen på et sted vi hadde fått anbefalt av John på Clachnaharry sea lock. For første gang på lenge gynget fast grunn under oss da vi satte oss ned til middag.
Nå skal jeg ut på treningstur med Karoline og Espen. De har funnet på noe de kaller push-run, en kombinasjon av push-ups og joggetur. Jeg blir svett bare av tanken. Etterpå fortsetter ferden gjennom susene, og løpet av morgendagen kommer vi ut på vestsiden av Skottland.
Det er fremdeles fint å være på langtur.
Xx, kapteinen