Jeg møtte Emilie, og senere Elise, da vi jobbet sammen på Campen på Slottsfjell; da, som nå ved kryssing av Nordsjøen, pleide vi å jobbe på skift. Jeg sov, mens Emilie og Elise drev camp, og motsatt. Sånn sett kan man si vi begynte å forberede oss allerede da. Et par år senere ble E&E seilfrelst, og jeg husker hvordan de lå i hengekøyene på campen og drømte om hav, båt, vind og seil.
Da jeg skjønte at seildrømmen med jevne, tunge skritt ble jobbet fram mot virkelighet, samtidig som E&E åpnet for å ta med kvinnskap, tilsa kriblingen i magen at det var nødvendig å melde seg. Jeg konkluderte fort med at det tryggeste var å bli med et strekk langs land, og de siste ukene i juli pekte seg ut. Skottland og Irland: perfekt! Aldri vært der, alltid hatt lyst, ingen heftige havkrysstrekninger…
Jeg kan nemlig ikke seile.
Jeg kan ikke påstå at jeg er havvant, engang. Med unntak av kanalbåtferie i England som 9-åring, tror jeg første gang jeg sov i en båt var på Paloma, og jeg kan ikke skryte på meg å kunne verken knuter, båtkutyme eller ha innsikt i hverdagslivet på en båt. Jeg hadde ingen anelse om jeg kom til å like å være på båt, like å seile, eller om jeg ville bli sjøsyk. Dermed valgte jeg en etappe nært land, der jeg i verste fall kunne hoppe av og ta landeveien nedover alene. Det føltes som en nødvendig forhåndsregel å ta, både for E&E sin del og for min egen del.
Seint torsdag sendte Emilie melding; Paloma var forsinket på turen, så de lurte på om jeg ikke ville hoppe på i Kristiansand og bli med på havkryssingen istedenfor å møte dem i Aberdeen? Magekriblinga over turen i seg selv hadde gått over til rolig flyt, men da jeg leste meldingen fra Emilie boblet det vilt igjen.
HÆ.
Tre døgn, på åpent hav?
Jeg visste ikke helt hva det ville si for min egen del å si ja, men jeg tenkte at de ihvertfall ikke visste hva det ville si for deres del å invitere meg med. Etter litt søvn og noen runder med diskusjon med Emilie kansellerte jeg flybilletten til Aberdeen og bestilte bussbillett til Kristiansand.
Forberedelser til havkryssing.
Da vi seilte ut fra Farsund i grålysningen jublet E&E: ”Vi seiler Paloma!” Det tok meg et par sekunder å reagere. ”Hæ?” ”Åh, ja, det er første gang vi seiler ordentlig med Paloma!” gliste E&E. Jeg svelget endel ganger ekstra. Vi hadde beregnet å få med oss den siste vinden fra en storm som hadde passert tidligere, så sjøen var heftig, og vi seilte med god fart. Jeg kikket bort på Emilie, og måtte spørre: ”Emilie. Når det er såpass mye sjø så nærme land, betyr det at det vi seiler inn i er enda heftigere?” Jeg kjente pulsen øke, mens knokene mine var hvite av å holde seg fast i rekka. Jeg tenkt at det var overveiende fare for at jeg tilslutt så meg nødt til å rømme ned i stikkøya mi og ligge i fosterstilling til jeg fikk kvinnet meg opp (sannsynligvis opptil flere ganger om sjøen skulle fortsette sånn). Emilie så freidig på meg: ”Jeg vet ikke. Vi har aldri vært så langt til sjøs vi heller, men Nordsjøen er kjent som et av de heftigste områdene å seile i.” Gulp. Jeg fikk tilbud om å låne en overlevelsesdrakt og svømme tilbake mot land, men det føltes (faktisk) tryggere å bli værende med Emilie, Elise og Paloma. Frykten utviklet seg etterhvert til en kjærlig takknemlighet til Paloma, der hun brøytet oss gjennom de store bølgene, stødig og trygg.
Utflating på Paloma.
Nå, noen dager etter havkryssinga, er jeg lykkelig for at jeg ble med. Herregud, så snålt det var. Dager hvor tid på døgnet hviskes helt ut, hvor man sover på skift og sjeldent er mer enn to våken av gangen. Elise fikk i oppdrag å lage mat mens Paloma krenget heftig en gang i løpet av det andre døgnet. Det ble en avansert treningsøkt med fokus på balanse og styrke for å ikke bli kasta over på motsatt side i båten, ei heller søle ut maten. Enda mer komisk ble det da Elise etter middag skulle håndbrygge kaffe. Hun gjorde et klokt grep ved å sette kolben nedi vasken, men når det kom en stor nok bølge var det likevel ikke sjans; kolben veltet, og vi hadde kaffe og kaffegrut utover kjøkkenbenken, trappene og gulvet. Jeg kunne ikke annet enn å le mens jeg prøvde å holde meg fast mellom alle bølgene. Det ble verken mer varm mat eller forsøk på kaffetraktning før vi nådde Inverness.
Havseiling er uendelighet.
Jubler over hver delfin, fasinasjon over oljeplattformene og morgenbad i limbo. Det er en egen rytme, en egen måte å leve på. Døgnet blir en rar blanding av en følelse av at tiden raser avsted, samtidig som den står helt stille. Siste morgenen tenkte jeg: Det skal bli godt å komme fram, men en liten del av meg gruer meg: det har vært noe helt eget å være i denne bobla, hvor bare vi tre finnes, uten kontakt med omverden (VHF som eneste link), hvor vi er prisgitt vinden, bølgene og Paloma.
Jeg føler meg absurd heldig. Jeg har fulgt med Palomaferden; fra drøm til kjøp til sjøsetting til avreise: bekymret meg på avstand over alle nye skjær i sjøen. Det føles urettferdig at jeg får lov til å bare hoppe på i to uker; uten dugnadsplikt, etter bare å ha sittet på sida og sett på hvordan de har sloss for drømmen sin. Også kan jeg bare hoppe på og bli med! Få lov å være med dem, med Paloma, være med på drømmen. Jeg har ikke helt ord for å beskrive hvor heldig jeg føler meg som får være med.
-Siri
PS: å styre en båt på heftig sjø føles som å prøve å holde seg fast på en mekanisk okse samtidig som man skal styre oksen i en fornuftig retning.
PPS: Når jeg er på land føles det som å være i morrohus på tivoli, du vet de som har vegger og gulv og tak som beveger seg i forskjellige retninger? Sånn føles det, men jeg har gitt opp å fortelle kroppen min at det egentlig står stille. Så lenge kroppen mener den er i vater på Paloma får det holde til jeg blir landkrabbe igjen.
