Langturseiling. Å være på tur i ett helt år. Havet, himmelen, vinden, solen. Å vaske håret badende i saltvann, fordi vi ikke har dusj. Å lage alle måltider på et ett kvadratmeter stort kjøkken, på to gassbluss og en gasskomfyr. Å ikke vite når vi er hvor. Å forsøksvis ha nære relasjoner til folk vi kun møter av og til og såvidt. Å leve helt oppi ett annet menneske, hver eneste dag, uten en eneste dør å lukke.
Mye av dette har vi forberedt oss på. Heldigvis kjenner Elise og jeg hverandre vanvittig godt allerede. Vi har bodd sammen i perioder, og vært så mye sammen at vi like gjerne kunne bodd sammen i andre. Vi trenger sjeldent å si fra når vi trenger å være alene, sammen. Den andre forstår det, instinktivt. Og det er jo ingen ting som er bedre enn å være alene, sammen med en annen. Alenetid uten ensomhet. Sånn sett er vi godt rustet for dette året sammen.
Paloma har vi brukt det siste året på å bli kjent med. Det var forelskelse ved første blikk, og alle vet jo at man ikke tar de mest rasjonelle beslutningene når man er forelsket. Konsekvensen har vært at jobben med å sette henne i stand har vært betydelig større enn vi forutså. Fordelen er at vi har blitt vanvittig godt kjent med henne. Vi kjenner hver krik og krok, og har et godt utgangspunkt for å fikse neste gang noe blir ødelagt. Å pusse opp båt, uten særlige forkunnskaper, betyr også en uforklarlig bratt læringskurve. Jeg tror jeg har lært flere nye begrep det siste halve året, enn jeg gjorde gjennom seks år på Universitetet.
Jeg puster sjeldent lettere enn når jeg er på havet. Selv når jeg blir stresset og mister kontrollen, sitter frihetsfølelsen dypt nede i beinmargen. Siri, som har seilet med oss fra Kristiansand og skal være med ned til Irland, spurte på ettermiddagen første dag på vei ut i Nordsjøen om havkryssingene var en nødvendighet for å komme frem dit vi ville seile og oppleve eller om de var et poeng og hadde en verdi i seg selv. Og her kommer min erfaring til kort. Det er heller ikke noe jeg har hatt mulighet til å forberede meg på før vi reiste. Å vite hvor godt en trives med døgn ut og døgn inn uten å se land, må prøves for å teste trivselsnivå.
"Mange «erfarne» helgeseilere påstår at det er mye vanskeligere å seile i det vriene engelske farvannet enn det er å foreta en transatlantisk overfart. Fra et mekanisk dag-for-dag-synspunkt er det kanskje riktig, men hvis en tar i betraktning alle mulighetene som er for slitasje, at ting går i stykker, uhell, stormer og sykdom, så ligger det så visst en stor fordel i aldri å være så altfor langt unna havn med verksteder, leger og venner," skriver Per Tangvald i Havets vagabond (s. 50). Og det er nettopp det. Å være så langt vekk fra alt at vi må fikse ting selv. Finne ut. Løse problemer. Takle det som kommer. Vissheten om at alt ombord i en båt kan bli ødelagt. På havet er vi forsvinnende små. Statistisk sett kommer det til å gå bra med oss, og vi har i tillegg skaffet oss overlevelsesdrakter og annet sikkerhetsutstyr for å lande på den forsiktige siden av risikostreken. I kombinasjon med forberedelsene vi har gjort med oss selv og med båten, er jeg helt sikker på at dette kommer til å gå bra. Selv om jeg blir litt redd innimellom.
Etter enda et drøyt døgn på havet kunne jeg svare Siri at havstrekkene har en verdi i seg selv. De er mye mer enn en transportetappe. Havkryssingene løfter turen vår til et helt eget nivå, og utfordrer oss på en annen måte enn seiling i kystnære strøk gjør. Det er deilig å bli utfordret, i hvert fall innenfor rimelighetens grenser. Det er deilig å være på seiltur.
God morgen, fra Kapteinen