I dag har vi vært i Oslo i tre uker, og fremdeles er det mer enn to uker til vi reiser igjen. Jeg tror aldri jeg har savnet noen eller noe som jeg nå savner Paloma og seiltur. Hjertet mitt verker etter å reise hjem igjen, dra fra Oslo, gjenforenes med Paloma. "Men det er fint å være hjemme også, altså," sier vi og smiler til venner, familie og kolleger. Og det er jo det, helt på ordentlig. De siste månedene før vi reiste gikk så fort at vi nesten ikke rakk å si farvel (eller på gjensyn). Og vi var så opptatt av å forberede båten for hav, at vi helt glemte å forberede oss selv. Vi visste virkelig ikke hva vi gikk til da vi la ut på langtur. Dag for dag trivdes vi bedre. Ble mer komfortable. Jeg trengte mindre sjøsykemedisin. Vi sov bedre, slappet mer av. Første gang vi virkelig følte at vi var på langtur, fant roen, var da vi lå motorfast i Kristiansand. Vi hadde plutselig fått en bonushelg, der vi ikke kunne jage for å komme videre. Det spilte ingen rolle hvor god vind det var meldt, vi var stuck. I tre dager kombinerte vi bok i hengekøye og god mat med å krysse ting av gjøremålslisten. Før vi legger fra land får vi alltid gjort alt vi MÅ, men motorfast hadde vi plutselig tid til å gjøre ting som stod på andre siden av sperrelinjen, på listen som heter "bør/kan/vil". Da motoren var i orden igjen hastet vi videre, fulgte været og pushet på for å ta igjen tiden vi hadde ligget fast. Når sant skal sies, hadde vi ikke kommet over Nordsjøen tidligere med eller uten motorproblemer. Imidlertid virket dette mer stressende enn noe annet. På andre enden av Irland lå Biscaya og ventet på oss, og for å få en fin tur over var vi helt avhengige av et godt værvindu. Allerede første dagen i Skottland, begynte å følge med på været i Biscayabukten. Skiftende vindretning, for mye vind, for lite vind; det så ikke lovende ut. Vi mimret til dagene vi lå i Norge og ventet på vær for å komme oss over Nordsjøen.
Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk
Etter våte, trivelige dager med køkjøring gjennom den Kaledonske kanal, kom vi ut i sollyset på vestsiden av Skottland. Planen var å gå til Isle of Man i ett strekk. Imidlertid gikk det ikke mer enn en dag, av det halvannet døgnet vi hadde regnet med at det skulle ta, før motorproblemer igjen påvirket planen vår. Det var bekmørkt rundt oss, litt vind og mer strøm. Jeg motstod fristelsen å hoppe ut i det iskalde vannet for å sjekke om problemet faktisk var at propellen hadde forsvunnet. I løpet av den natten fant vi igjen langturroen. Vi la om kursen, seilte i litt mindre strøm mens natten var på sitt mørkeste. Vi seilte faktisk. Selv om vi hadde beveget oss veldig mye raskere for motor, dersom vi hadde hatt propell. Og det gikk bra. I ettertid har vi oppdaget at det skjedde noe den natten, jeg tror det var da vi ble langturseilere. Ett døgn senere, da vi kalte opp kystvakten, hadde vi flyttet oss fra Oban i Skottland til Belfast i Nord-Irland. På nytt var vi motorfast, og på nytt senket roen seg over oss. Det var ikke noe å jage etter. Den uken det tok å vente på ny propell brukte vi til å utforske Nord-Irland, slappe av og krysse av enda flere gjøremål fra bør/kan/vil-listen. Som bonus fikk vi være med på regatta, og til og med lære å bruke spinnaker. Stor stas!
Etter uken i Larne, har vi ikke trengt å lete etter langturroen. Den ligger i oss og er med oss i alt vi gjør. Det er på havet livet gir mest mening. Neste stopp var Dublin, og der åpnet det seg et tilnærmet perfekt værvindu for kryssing av Biscaya. Marginene var på vår side. Vinden spilte på lag. Bølgene var overkommelige. Vi hadde følge med s/y Hakuna matata. Eventyrerne i bøkene våre fortalte levende om livet på havet, om alt det fine og alt det slitsomme. Solskinn og storm, stjerneklare netter og vindstille. Seil som revnet, ble lappet og revnet igjen. Nye seil. En flokk doradoer som følger med i dagesvis. Mennesker og steder. Fantastiske opplevelser. Minner for livet. Stillehavet. Rundt oss lekte delfinene i soloppgangen. Kjente stjernebilder lyste opp nattehimmelen. Solen brant på naken hud. Innen vi kom til Frankrike, hadde jeg fått lyst til å seile jorda rundt. Jeg la det frem for Elise som en spøk, jeg mente det jo kanskje egentlig ikke seriøst. Det var jo bare tøys. Men nå, nesten fem uker senere, tenker jeg nesten ikke på annet. Jeg har oppriktig lyst til å seile rundt jorda. Det tar i så fall tre år, i stedet for ett. Og innebærer himla mye hav.
Fremdeles har vi ikke seilet i dårlig vær. Vi har aldri vært oppriktig redde. Vi har aldri måttet håndtere utfordringer større enn vi har vært i stand til å ta på strak arm. Jeg er veldig spent på å se hva det neste året bringer. Men vi har da virkelig hatt noen utfordringer, og vi har lært ubeskrivelig mye. Dag for dag bygger vi kompetanse. Innen utgangen av mars må vi bestemme oss for om vi skal gå nordover langs kysten av USA, eller videre vestover mot Panamakanalen, Stillehavet, Australia, Magadaskar og Sør-Afrika - før vi eventuelt krysser eget kjølevann i Brasil og går nordover til New York før vi setter kursen hjemover via Azorene og den Engelske kanal. Men altså, planen er fremdeles ett års seiltur rundt Atlanterhavet. Det andre er (foreløpig) kun en drøm. Men jeg tenkte likevel det var verdt å lufte for dere. Så, hva synes dere? Vi er i hvert fall spente på tiden som kommer, jeg kan nesten ikke vente på å komme meg tilbake til Paloma.
Xx, kapteinen
