Så var dagen kommet. Vi sitter på flyplassen i A Corunã, på vei hjem. Paloma står på land. Det har lenge vært planen å reise hjem igjen etter at vi hadde krysset Biscaya. Imidlertid tror jeg ingen av oss helt hadde sett for oss hvor rart det skulle føles å sette denne turen på pause. Begynne på jobb igjen. Være en del av hverdagen vår i Oslo igjen. Drikke bobbel en torsdag med fine folk, gå i Tøyenbadet med niesene, lykkelig oppdage at det er ledig bysykkel på stativet, legge oss i sengen og ikke bli overrasket over at den er på samme sted neste morgen. Den hverdagen føles så fjern, nesten uvirkelig.
Vi har vent oss til å sjekke vindretning og -styrke, uten å ha noen interesse av om det blir sol eller regn, 22 eller 26 grader. Vi har vent oss til å måtte bevege oss som brikkene i et puslespill med låste rammer, det er ikke plass til at vi begge står på kjøkkenet eller beveger oss mellom soverommet og stuen samtidig. Vi har blitt vant til at det alltid gjynger, og opplever egentlig at verden snurrer mer når vi har fast grunn under føttene enn ombord. Vi har blitt vant til å alltid sette fra oss ting inntil en kant, et sted det ikke kan velte eller falle ned. Vi har blitt vant til at omgivelsene er i kontinuerlig forandring, alltid nye mennesker og nye steder, nye lyder, lukter, språk. Det har vært overraskende lett å bli vant til å være eventyrere på langtur i seilbåt. I det siste har vi faktisk gått så langt som til å kalle oss seilere.
Da vi reiste fra Oslo for syv uker siden, hadde Elise knapt lagt til en seilbåt noen gang i sitt liv. Vi hadde aldri seilet Paloma. Vi hadde aldri vært lenger til havs enn over Skagerrak, og da på blikkstille vann uten noe som helst drag i luften. Vi ante ikke hva vi gikk til. Elise var alene i båten en drøy uke, ble vant med å legge til og fra, ha ansvar for skuta, planlegge dagsetapper og finne passende havner på kartet. Da vi reiste fra Farsund og ut i Norskesjøen mot Skottland, seilte vi Paloma for første gang. Egentlig ganske uansvarlig. Vi hadde riktignok fått sjekket riggen hos With Marine, byttet alle fall og skjøter og satt på helt nye seil fra North Sails. Og vi kom oss jo over, seilte. Manøvrerte oss gjennom slusene i den kaledonske kanal. Satte kurs mot Isle of man, men mistet propellen på veien. Seilte likevel videre i ett døgn til, gjennom trange sund med mye strøm. På det værste gjorde vi 1,5 knop over land og 5 knop gjennom vannet, strømmen bremset oss så vi nesten stod stille. I Larne var vi turister mens vi ventet på propellen. Dro videre til Dublin og plutselig åpnet det seg et værvindu over Biscaya. Vurderte de ulike alternative rutene sørover, og landet på den mest forsiktige, tryggeste. Da vi i går kveld satt sammen med våre gode venner Sigurd og Johanna i Hakuna matata og oppsummerte oppturene, nedturene og erfaringene vi har hatt mellom Oslo og her, var vi alle skjønt enige om at det har vært vanvittig lærerikt. Vi har nok alltid undervurdert egne evner ombord, og fikk også før avreise tilbakemeldinger om at vi virker å vite hva vi driver med. Det handler nok mye om at vi har pusset opp Paloma og blitt grundig kjent med henne. Revet teakdekket og tettet lekkasjer, byttet gjennomføringer, installert ny tridata (vind, fart, dybde), byttet dynamo, byttet diesel- og oljefiltre, byttet slanger til gassen, utstyrt båten for langtur. I tillegg til det har vi lest og snakket med folk som kan mer enn oss. Absorbert langturerfaringer med stor iver. Havstrømmer, værvinduer, orkansesonger, byer, havner, opphevelser. Vi har forberedt oss godt, selv om vi har måttet lære oss å seile underveis. Det er deilig å kjenne på at vi de siste ukene har oppdaget trygghet og tiltro til egne ferdigheter ombord, at vi faktisk vet hva vi driver med. Og at vi liker å være på tur.
Kjære Sigurd og Johanna, takk for at vi har fått dele de siste syv ukene med dere. For all latteren. For at vi har kunnet snakke om alt vi, både dere og vi, har synes vært skummelt. Alle lydene. Alt vi har kastet ball, vurdert været og planlagt etapper sammen. Alle middager, alle samtaler om livet og seiling og alt som er gøy og alt som er vanskelig, alle opplevelser vi har delt. All humor på Hakuna matatas sommerradio. All seileerfaring og -kunnskap Sigurd har delt, så mye vi har lært av det. Dere har virkelig beriket turen for oss så langt, og vi er evig takknemlige for å ha blitt kjent med dere. Vi savner dere allerede, og det gleder oss at vi har lagt planer for sprell og gøy på Kanariøyene i november. Ha det fint sålenge!
Xx, kapteinen