I går gjorde jeg min første seilas helt alene. Klargjøre båten. Starte opp, la motoren gå. Sjekke at alt er ok. Legge fra. Komme seg ut av havna. Inn med fendere. Ta inn tau. På med redningsvest. Motorstopp.
Jeg hadde akkurat kommet meg ut av havna da det skjer. Det kom en høy hylelyd fra ett sted, og i et lite sekund er jeg usikker på om det er fra Skral festival, som arrangeres like innenfor der jeg ligger, eller om den kommer fra båten min. Jeg ser ned på dashbordet, og ser at varsellampa for varme lyser. Det hyler høyere og høyere, og det er ingen tvil om at det er båten min denne lyden kommer fra. Jeg hiver meg over spaken som stanser motoren, og alt blir stille. Den eneste lyden jeg hører er vinden som tar tak i båten. Og det eneste jeg klarer å se er skjærene foran meg, dit vinden blåser meg.
Det kunne vært starten på en skrekkhistorie, i hvertfall et skrekkens kapittel i historien om Paloma på Fjerne farvann. Heldigvis er ikke Grimstad så veldig fjernt, og heldigvis visste jeg å kaste ut både anker og drivanker før det var for seint. Redningsselskapet ble kalt opp, og innen de kom til redning hadde jeg allerede funnet ut at det var kjølinga på motoren som var problemet. Det indre kjølesystemet, som de fortalte meg at det var, var helt tomt for kjølevæske. Og det skal det jo egentlig ikke være. Da blir motoren for varm, og det er fare for at den kollapser helt. Vi fikk fylt på med ny væske, og motoren startet fint igjen. Alt bra.
Sammen med en veldig trivelig reningssvenske kjørte jeg Paloma tilbake til Grimstad igjen, og etter å ha lagt til og fylt på atter en liten mengde med væske, fikk jeg oppleve at motoren gikk kjempefint i en drøy halvtime. Tenk, så fantastisk det er at hjelpen bare er en liten oppkalling på VHF eller en liten telefonsamtale unna. Redningsskjøytene rundt omkring i landet er spekket med superhelter. Jeg gikk videre fra Grimstad mot Lillesand med rak rygg, til tross for en litt tøff start. Vel i havn kunne jeg konstantere at det igjen var tomt for blå kjølevæske i systemet. Nye bekymringer og tanker, men dagen hadde vært litt for lang allerede til å finne ut av det den kvelden.
I dag har jeg feilsøkt motoren, lest manualer, motorbøker og googlet svar på hvorfor kjølevæsken forsvinner. Jeg har fått fantastisk god hjelp av en venn av venner som kjørte fra Grimstad ens ærend for å hjelpe til. Vi har en liten lekkasje i et rør der kjølevæsken går inn mot motoren, men i mitt hode ville ikke den lille lekkasjen alene være grunn nok til å tømme flere liter med væske ut av systemet. Kanskje tar jeg feil, og det er så enkelt. Nå er Emilie endelig på vei tilbake til Paloma og meg, etter en uke i hovedstaden. I morgen fortsetter vi, heldigvis begge to, ferden videre mot Kristiansand, hvor vi skal få en ordentlig sjekk av motoren. Forhåpentligvis er ikke skaden større enn at det kan repareres, eventuelt leves med. Det vil tiden vise.
/ matros