Jeg sitter og ser ut over stummende mørke. Månen har bestemt seg for at den liker best å være våken på dagtid, så den la seg rett etter solnedgang. Stjernehimmelen er gjemt bak et tykt skylag, noen dråper faller ned på meg. Jeg føler meg tom, er utslitt av å være bekymret på Palomas vegne. Til og med når vi seiler og alt egentlig er fint, klarer jeg ikke slippe taket i uroen. Hva er det neste som blir ødelagt? Sør for meg er Grankas nordkyst, hvis motoren holder runder vi odden på nordøstsiden om ett par timer og er trygt i havn i Las Palmas en times tid senere.
Hvis motoren holder. Vi er på vei tilbake til Las Palmas etter en ukes avkobling på en av de mindre øyene lengre vest. Da vi reiste, planla vi å seile overalt bortsett fra inn og ut av havn. Vinden og bølgene ville det imidlertid annerledes. Maken til rotete sjø og upålitelig vind, har vi aldri vært utsatt for. Er det meldt litt vind, betyr det i praksis vindstille. Er det meldt passe mye vind, betyr det omtrent det dobbelte, altfor mye - og det er utenfor akselerasjonssonene. I tillegg kommer aldri vinden helt fra der den er meldt, vanligvis noen grader mindre gunstig enn meldingen. På toppen kræsjet det til stadighet bølger inn i oss fra alle mulige retninger. Havet gynger oss samtidig fra side til side og opp og ned. Vindpila snurrer rundt seg selv, seilene kollapser.
I Las Palmas venter to uker med båtfiks, installasjon av utstyr og ny motor. Ny motor. Jeg håper inderlig at den kan gi meg litt fred i sjelen, litt ro. Da jeg for noen timer siden stod opp, fordi jeg ikke hadde nubbsjans til å sove, og forsøkte å sette ord på hvorfor jeg aldri helt klarer å slippe taket i uroen, gikk det opp for meg at det ikke er så rart. Motorproblemene har jeg oppsummerert mange ganger før. Vi har ikke hatt en eneste etappe uten betydelige problemer. Vi har forsøkt å seile så mye som mulig, men det har unektelig også blitt en god del motortimer. På veien har vi lært mange nye ord: varmeveksler, batterimeter, diodebro, motorlabb, dieseldyr, stoppvaier.
Rundt meg roer bølgene seg litt. For drøyt åtte timer siden forsvant vinden, mer enn seks timer før værmeldingen sa den skulle gi seg. Hjertet mitt stakk i brystet av å tenke på tolv motortimer til havn. Den midlertidige støtten vi har gitt motoren, i stedet for dens egne brukne fot, er i ferd med å gi seg. Motoren gynger faretruende i bølgene. Det ligger salt overalt: under, langs slanger og rør, oppå. Hun er varmere enn hun pleier å være. Likevel går den jevnt og trutt, fart gjennom vann er stabil, det er ingen ulyder. Vi er så glade i denne motoren, som går og går. Trofast og pliktoppfyllende, på tross av at hun kunne fått førtidspensjon for lengst og manglende vedlikehold gjennom flere år før hun ble vår. Vi har forsøkt å gjenopplive henne, men i Las Palmas har hun nok slitt sitt. Der slutter hennes reise, og jeg håper at vår samtidig blir litt friere for bekymringer.
Jeg er kontrollfreak fra tåneglene til tuppene av håret. Jeg er elendig på å forholde meg til usikkerhet; jeg har alltid lest siste kapitlet i bøker lenge før jeg egentlig kommer dit, alltid satt mer pris på filmer jeg har sett før, alltid ønsket meg at mennesker faktisk sa det de mener. Jeg så på de andre barna hoppe hoppetau, til jeg visste jeg fikk det til. Jeg har sluttet med alt jeg ikke umiddelbart var god til. Men jeg har også alltid gått all in. Ønsket å lykkes. Søkt etter hvordan dele opp helheten i overkommelige bestanddeler, se sammenhengene, avdekke mønstre. På havet og ombord i Paloma har jeg ingen kontroll. Bølgene, vindene, strømmene. Høytrykk og lavtrykk. Nautiske mil. Usikkerhet fordi jeg vet at jeg kan forsvinnende lite, er forsvinnende liten. Vil ikke forsvinne.
Problem for problem lærer jeg masse. Aldri har jeg lært så mye på ett år, som jeg har det siste året. Da vi satte kursen ut over Nordsjøen i juli, visste jeg at jeg kunne lite. Nå vet jeg at jeg, fremdeles, ikke kan noen ting. Jeg må finne en måte å leve komfortabelt med usikkerheten. La den være en del av hverdagen, uten at den spiser meg opp. Rigg, seil, ror, motor. Hval, containere, fiskeutstyr. Det er alltid noe nytt som blir ødelagt, nye utfordringer vi må løse, men så er vi heldigvis skikkelig gode på å finne løsninger, lære, se det positive. Det skal nok gå bra med oss, også når det ikke gjør det.
