Man lærer mye på seiltur, både nyttig kunnskap og om seg selv. I løpet av et par dager med seiling kan jeg nå mye mer om båt, vind, seil og knuter enn jeg kunne tidligere. Jeg har også lært meg at jeg blir sjøsjuk. Veldig sjøsjuk.
Fredag. Emilies bursdag!
Lykkelig intetanende om det som kommer, stirrer på vindpila som bare snurrer.
Vi starta dagen med lang og god frokost, før jeg ble igjen for å ta oppvasken og spyle dekk før avreise. Emilie og Elise gikk for å sjekke oss ut av marinaen, samt kjøpe ny motor. Jeg diska opp med pasta og kjøttboller til lunsj, før vi ble kasta ut av havna av en sint spanjol som trua med å ringe politiet. Vi skulle jo ha reist klokka 12, selv om vi sjekka ut klokka 14. Det måtte vi jo skjønne.
Vel ute av havna bestemte vi oss for å gå for motor til vi fant vind. Etter en stund heiste vi seil og gikk ned til ca. 0.7 knop. Duppinga hadde begynt.
Rotete og urolig sjø og null fremdrift vil si mye opp og ned. Etter to timer kjente jeg meg litt uvel. Emilie hadde allerede gått ned for å hvile seg litt. Jeg tok en sjøsyketablett og forsvant med i salongen til køya mi. Sovna umiddelbart. En gyngende båt gjør noe med deg.
To timer senere. Våkner opp og føler meg ganske pigg. Peller meg opp i cockpit til de andre. Elise går ned for å hvile seg litt. Jeg kjenner kvalmen komme tilbake. Sakte, men sikkert. Båten går opp og ned og fram og tilbake. Balansenerven min skjønner fint lite. Nå er det nok, tenker jeg og sier "Jeg tror jeg stikker ned og legger meg litt, jeg. Skal bare kaste opp litt først." Slenger med over ripa og ser pasta og kjøttboller komme feil vei. Emilie står plutselig også ved min side og ser på lunsjen sin komme opp igjen. Mellom hvert oppkast ser jeg morilden danse i vannet. Egentlig ganske fint tenker jeg før neste stråle står ut av kjeften.
Bølge.
Jeg setter på en sjøsykeplaster. Veit at det først begynner å virke om seks timer. Ned i køya igjen. Opp og ned og fram og tilbake. Kjenner at magen ikke vil samarbeide, finner heldigvis en pose jeg kan kaste opp i. Legger meg ned igjen og sovner i fosterstilling. En time senere kaster jeg opp magesyre i vasken på kjøkkenet. Tilbake igjen i køya. Fosterstilling en gang til. Får meg en time til med søvn før jeg må opp igjen. Denne gangen i do. To spyttklyser med magesyre. Svetter som en gris. Kravler meg sidelengs tilbake i køya til den en gang så trygge fosterstillingen. Sovner. En time senere er det opp igjen. Denne gangen i vasken på badet. Det er nå fem timer siden jeg satte på plaster. Kroppen er helt tom og det eneste som kommer opp er magesyre blanda med galle. Kaldsvetter enda mer enn tidligere og kjenner nesten ikke igjen meg selv i speilet. Kravler meg tilbake til køya mens bølgene prøver å vrenge kroppen min. Fosterstilling og mer kaldsvetting.
Et par timer senere våkner jeg igjen. Kjenner på kroppen som føles helt fin igjen. Elise kommer ned og sier jeg må komme opp nå. Vi har runda nordspissen på Granka og har funnet en havn vi kan ligge i til bølgene roer seg litt. Klokka er 8 på morgenen. Etter et kjapt båtråd bestemmer vi oss for å hvile et par timer før vi igjen går mot Tenerife, La Gomera eller El Hierro.
I 12-tida er vi på vei igjen. De to neste døgnene består av like mye rotete sjø, for mye vind i feil retning og minst like mye opp og ned og fram og tilbake som tidligere. Forskjellen er at denne gangen er kroppen helt med på det. Uansett hva som skjer kjennes det helt naturlig ut. Sjøsprøyten står inn i cockpit og vi krenger så mye at jeg må holde meg fast med både bein og armer. Nada problemas.
Sjelden har jeg følt meg så ubrukelig som jeg gjorde i timene jeg tilbragte opp og ned og fram og tilbake mellom køye og pose/do/vask. Enda sjeldnere har jeg følt meg i så fin form kun timer senere.
Jeg takker legemiddelindustrien for sjøsykeplaster, og har lært at det er bedre å være føre var enn tidlig far.
Tilbake på bølgelengde. Hehe.