ENGLISH TRANSLATION BELOW.
Sensurert banneord, jeg like jo ikke å seile engang. Erkjennelsen sitter dypt inne, men egentlig ikke. Jeg var kvalm før vi dro fra Porto, av noe jeg hadde spist eller å ikke spise eller fordi jeg var spent på natten eller jeg vet ikke. Nå ligger jeg i køyen min og skjelver. Hvorfor i all verden gjør vi dette? Det er for mye usikkerhet, for mye vi ikke kan kontrollere. Noe av det siste jeg gjorde før vi reiste, var å tre revene i storseilet på nytt. Det gir oss sjansen til å heise litt storseil, uten å blåse vekk. Da vi løsnet fornøyningene, lurte franskmannen i båten ved siden av på om det var så lurt å gå nå. Det er jo meldt veldig mye vind, klarer dere dette? Er det ikke bedre å gå i morgen?
Elvemunningen beskytter Porto fra Atlanterhavsdønningene
Men vi gikk. Vinden skal jo løye mot ettermiddagen i morgen, i dag, og vi ville bruke den gode vinden på å komme oss sørover. Vi har en regel ombord, som sier at vi ikke skal ha mer seil ute enn den mest pinglete av oss er trygg på. Så vi heiste storseilet med det minste seilarealet dette kan ha, med to rev. Rullet ut en bit av forseilet. Satte kursen utover i havet, forsiktig sørover. Vi har blitt advart mot å seile på mindre enn 100 meters dyp på grunn av fiskeutstyr som kan være vanskelig å se, særlig om natten. Det betyr god avstand fra land, farbart farvann noen timer ut i havet. Ut fra langgrunne Portugal.
Så fort seilene var oppe, tok Elise roret og jeg gikk og la meg. Jeg lå nede i køya mi. Kjente på at Atlanterhavet tok tak i Paloma, at vinden ristet hele båten. Jeg priser meg lykkelig over at Elise både trives bedre på havet og er en mye tøffere seiler enn meg. Litt mindre god på å åpenbart krisemaksimere, er hun også, til alles glede.
Bølgene brøt rundt båten og hørtes ut som at de kom fra inni Paloma, at jeg hadde en foss rett ved siden av hodet mitt. Da jeg første gang kom opp, i ni-tiden i går kveld, var det for å hjelpe Elise med å rulle inn litt forseil. Seilet kom i skyggen av storseilet, og stod derfor og blafret. Med litt mindre, litt bedre trimmet forseil, seilte vi raskere. Det første som slo meg da jeg kom ut, var imidlertid månen. Den lyste opp både himmelen og havet. Det var nesten ikke en stjerne å se i all lysforurensningen fra månen. Like magisk, spektakulært var det da jeg tok over roret en drøy time senere.
Jeg vet ei kaptein som blir lykkelig av å oppdage at hun elsker å seile. Hver gang.
Mitt første skift var preget av at angsten fra tidligere hadde sluppet taket. Det blåste jevnt 10-12 m/s, med betydelig mer i kastene. Med dønningene fra Atlanterhavet rett opp i rumpa ga det oss en fart mellom fem og åtte knop, med 6,8 i snitt. Det er jo skikkelig gøy å seile. Paloma beviste igjen at hun er den desidert tøffeste av oss, der hun svinset gjennom natten. Innimellom kunne hun ikke dy seg, og takket ja når bølgene instendig bad opp til dans. Her er det ingen som bebreider henne for det, de var alle høye, mørke, visste hvor de ville og var propp fulle av egne meninger. Driftighet er noe alle kvinnene ombord setter pris på. Gøy var det også, i den mest voldsomme surfen viste fart over land at vi hadde flyttet på oss i 20,7 knops fart. Det er egentlig ikke mulig.
Månelyset fulgte oss gjennom natten, til månen gikk ned i halv seks-tiden. Da jeg gikk på vakt for andre gang, hadde vinden løyet litt. Når vinden løyer, blir også bølgene roligere og farten går ned. Klokken nærmer seg syv, og i horisonten har solen begynt å lysne den mørke natthimmelen. Vi holder fremdeles oppunder seks knops fart, fremdeles med revede seil. Den trill runde, knall røde kula som står opp over land, gjennom det lette skydekket, vitner om at vi har en fin dag i vente.
Soloppgang og Paloma, #NOR532
Nå har vi akkurat fortøyd i Peniche. En av de nærmeste dagene vi gjerne utforske fortet på øya her, satt opp av Sao Juao Baptista. Det er skikkelig fint å være på tur, og det er jo egentlig skikkelig gøy å seile.
/////////////
Censored curse word, I don't even like to sail. The admission is hard to come to, and still not. I was nauseous before we left Porto, from something I ate or from not eating or from the excitement of the upcoming night or I don't know. I'm currently in my bunk, shaking. Why are we doing this? There is too much uncertainty and too many things beyond our control. One of the last things I did before leaving Porto, was adjust the reefs in the main sail. The reefs allow us to carefully stow part of the sail, so we can use it without blowing away. When we left, the French guy in the boat next to us asked if we were sure we wanted to go out in this weather. The forecast has predicted a lot of wind, are you sure you can manage it? Isn't it better to wait 'till tomorrow?
Despite his advice, we left as planned. Our forecast says the wind will die down during the day Friday, and we wanted to use the favorable direction of the winds to get further south. However, one of our most important rules states that we will not have more sails up than the most coward among us is comfortable with. So we hoisted the main with the least amount of sail we can use, two reefs, and we rolled out a part of the genoa. We were sailing west, with a slight drag south. We've been advised to sail at depths of 100 meters or more along the coast of Portugal, to stay clear of fishing equipment.
With the sails up, Elise took the helm and I went to bed. As I was shaking in my bunk, the Atlantic Ocean hugged Paloma and the winds shook all of us. I am forever grateful to Elise being both braver and more comfortable at sea than I am. A little less obvious at maximising crisis is she as well, to all our benefit.
The waves broke alongside the boat, and sounded like they came from inside Paloma. First time I went outside was at about nine, to help Elise reduce the foresail a little. The sail got caught behind the main, and wasn't much use there. With a little less of the genoa out, we sailed better, faster and more comfortable. The first thing that struck me, however, when I came outside that first time was the almost full moon from the clear sky. It illuminated the oceans and the sky to such an extent, we couldn't see stars. It was just as magically spectacular when I came out again an hour later for my first shift of the night.
That first shift was coloured by the anxiousness letting go. The winds blew a steady 25 knots, with gusts way stronger. With the swell from the Atlantic up our rear, we held a speed between 5 and 8 knots over land, with an average of 6,8 kn. I really love sailing!
Paloma proved once again to be the toughest of us, by far. She wriggled her way through the waves. Every now and again, she wasn't able to resist the waves asking her to dance. Not that I blame her, they were all tall, dark, knew what they wanted and simmered with strong opinions. All the women here appreciate dedication. We had so much fun! At the extreme, we did 20,7 knots over ground. That is not supposed to be possible.
The bright moon followed us throughout the night, until it set at about half five. When I went back for my second shift, the winds, waves and speed had all decreased a little; although we were making almost 6 knots. As the sun started to rise, as a red ball of fire, through the soft clouds, I was expecting a beautiful day.
Now we are well moored in Peniche, after a calm day at sea. Just outside there is an island that we want to explore. It has a fort and great snorkelling. I have to admit, I usually love sailing.