Klokken er halv fire på natten, jeg ligger ute i cockpit og ser opp på stjernene. Vi ligger for anker innenfor moloen på Porto Santo, men det er så urolig sjø at ingen av oss har sjans til å sove. Jeg er sjøsyk av alle bevegelsene. Båten er full av underlige lyder vi ikke klarer å stilne. Vi lurte på å seile videre til Madeira i går på dagen eller i går kveld. Først utsatte vi på grunn av vinden, deretter på grunn av motoren og diverse uforklarligheter. Det er trykket stemning i Paloma i natt.
Se så deilig det er å være på haver/seile!
Deilig badepause i varmt hav.
For en uke siden forlot vi fastlandseuropa. Det føltes ubeskrivelig godt. Jeg ble aldri helt venn med Lisboa, og de siste dagene før vi reiste ble det stadig vanskeligere å puste. Angsten krøp frem fra mørket sitt. Snart er det november, minnet den meg om. På havet var luften lettere å puste i. Det var skikkelig gøy å seile, gamle demoner hang ikke med. Jeg tenkte på hvor grusomt jeg synes det var å ligge i køya mi da vi forlot Porto, og hvor stor kontrasten var til den friheten og lykkefølelsen jeg kjente på denne gangen. Jeg virkelig elsket å seile, elsket å være underveis, ville ha mer vind, seile flere nautiske mil, ønsket meg at land på andre siden var lenger vekk. Det eneste jeg ville var å seile mer. Vinden var enten veldig god eller ikke-eksisterende. Himmelen var hver natt fylt med flere stjerner enn jeg noen gang har sett, og rundt båten glødet morilden som selvlysende glitterstøv. Det var så vakkert at jeg ikke kunne annet enn å stirre målløst på omgivelsene mine. Jeg hadde det oppriktig bra, tvers gjennom.
Da vi nærmet oss land igjen, kom uroen snikende. Imidlertid forsvant den som dugg for solen da jeg oppdaget at en øy tre-fire dager ut i havet, er noe helt annet enn fastlandet. Porto Santo er liten og sparsommelig befolket, med drøyt 5000 innbyggere på 42km^2. På to dager synes vi at vi har fått utforsket massevis. Første dagen her blåste vi opp jolla, Elise og jeg la oss i denne og plasket rundt båten. Vi så ikke mer av øya enn cafeén i havna. Der hadde vi til gjengjeld en hyggelig middag med en svensk og en engelsk båt vi ble litt kjent med i Cascais.
Vel komfortable på anker i Porto Santo.
Dag to ruslet vi inn til øyas største by, og vandret videre sørover langs den ni kilometer lange sandstranden på østsiden av øya, for å prøve å komme til et utkikkspunkt på sydspissen. Etter noen timers vandring leide vi bil, kjørte så høyt vi kom og så solnedgangen fra øyas nest høyeste topp. Derfra kunne vi se over til Madeira. I dag har vi kjørt rundt hele øya sammen med det svenske paret på sy Xora, Paulina og Niklas. Sistnevnte er en skikkelig eventyrer, og nølte ikke da vi foreslo å parkere bilen og klatre ned et par hundre høydemeter fordi det så gøy ut å bade i de brytende bølgene fra Atlanterhavet på øyas vestside. Det var både en skikkelig fin klatretur og vanvittig gøy å bade i beskyttede kulper, mens bølgene brøt over oss.
Godt fornøyde post bading i havet nedenfor, Porto Santo.
Vi vil imidlertid videre til Madeira, for å få noen dager der også, for så å sette kursen mot Kanariøyene over helgen. Vilde har fly hjem derfra 12., så da bør vi ha kommet oss sydover. Som vanlig sjekker vi været, altså vinden, til stadighet. Både i dag og i morgen, onsdag og torsdag, har det vært meldt nesten midt i mot. Det er likevel helt okei å seile på. Etter litt frem og tilbake landet vi på at vi ville reise i går kveld. I forbindelse med klargjøring av båt, oppdaget vi imidlertid foruroligende mye vann i kjølsvinet. I tillegg har vi en ny, liten kjølevannslekkasje og en eldre, liten oljelekkasje. Alt i alt ganske skittent og uoversiktlig i motorrommet, med andre ord. Vi oppdaget også at alt saltet har tæret på gummien som avlaster motorfestet på andre siden. Metallet ser foreløpig ikke ut til å ha tatt skade, men det er ikke godt å si når et tretthetsbrudd vil oppstå. Det er lenge siden vi begynte å frykte at vi i løpet av turen trenger å bytte motor, den vi har er fra båten var ny i '86. Utover lys eksos, som vanligvis vitner om noe trøbbel med dieselinntaket, går hun imidlertid jevnt og fint og trofast. Vi er blitt ganske komfortable med å skru i motorrommet og har lært så å si alt vi kan om båtmotorer fra denne. Det er med tungt hjerte vi nå lurer på om vi må se oss om etter motorbytte.
Mer bekymringsverdig er imidlertid vannet i kjølsvinet. Den optimistiske delen av meg håper på en lekkasje i ferskvannsystemet, og at vannet har kommet ifm overfylling av vanntank i Lisboa. Det er vanskelig å smake om vann er salt eller ikke når det er iblandet kjølevæske og olje. At det er mye salt i motorrommet gjør at jeg frykter saltvann, men igjen håpet optimisten at det kommer ovenfra. Gjennomføringene har vi gått over, de fleste er nye og alle er tørre.
Nå venter vi på dagslyset, da setter vi kurs mot Madeira. Vi rydder ut av lukene i cockpit før vi reiser og følger med på hvordan det ser ut der nede underveis. Det er ikke mer enn en kort dagsetappe til den første skikkelige havna på Madeira, eller omtrent åtte-ti timer til Funchal. Det er ikke en overdrivelse å si at vi er spente på morgendagen.