Nå begynner det virkelig å bli på tide at vi kommer oss avgårde fra vi fra Las Palmas og Gran Kanaria. Vi setter kursen mot La Gomera. Der håper vi å finne mindre turister, mer natur og mer overskudd til å kvitte oss med punkter på todolista. Vi har vært her i to uker, og har nesten gått litt fra vettet de siste dagene. I går var vi på IKEA for å handle litt diverse vi trenger for å lage system og gjøre båten hyggeligere. Da vi kom hit til Las Palmas, la vi oss på anker innerst ved stranden mellom to av byens marinaer. Det var halvannen uke til avreise på regattaen Atlantic Rally for Cruisers, ARC, og hele byen var full av seilbåter. Regattaen tiltrekker seg omtrent 250 båter, som krysser Atlanterhavet sammen. Alle båtene skal være i Las Palmas de siste ukene før avreise. Da står sikkerhetssjekker, faglig påfyll og klargjøring av båt på programmet, selvfølgelig i kombinasjon med fester, parader, utkledningskonkurranser og den daglige ølen til solnedgangen. Det hele er litt av et sirkus.
Vi kom til Las Palmas og var overlykkelige over å få møte igjen Hakuna Matata og Marlene, som vi seilte med Farsund-A Corunã, og å fortsatt få tilbringe tid sammen med Babette, som vi møtte i Porto og har seilt sammen med siden. Vennskapene vi får på turen er preget av omstendighetene, menneskene ville vi trolig aldri blitt kjent med om vi ikke alle var på langtur. Til felles har vi dette ene, store prosjektet, langturen, som er mer vanvittig enn alt vi alle har gjort ellers i livet. Om vi har noe annet til felles, er ofte ikke så viktig, for vi blir aldri ferdige med å snakke om vinden, havet, oppturer og nedturer, seil, frykt, opplevelser, drømmer, neste langturprosjekt.
Uvanlig Atlanterhavsvær i slutten av november. Hvor er passaten?
Hakuna Matata seiler ikke ARC, og reiste videre for å ha en uke sør på øyen sammen med Johannas familie. Før de reiste, hadde vi flere fine dager sammen. Siste kveld stod Løvenes konge på tapetet, de hadde aldri sett den før. Stor suksess! Både Marlene og Babette seiler ARC. Fordi vi ikke skal krysse havet før etter nyttår, er det ikke godt å si når vi ser dem igjen. De siste dagene sammen bar preg av å skulle utnytte alle døgnets ledige timer til å være sammen, i tillegg hadde både de og vi nok å gjøre med båten. Herfra tar det tre, fire uker å krysse Atlanterhavet. Det tilsvarer omtrent alle seilaser vi har hatt hittil på mer enn ett døgn, slått sammen. En så lang seilas krever sitt av forberedelser av båt og mannskap. Man skal handle mat, bunkre diesel og vann, gå over rigg og sikkerhetsutstyr, kvalitetssikre systemer for kommunikasjon med omverdenen, sjekke vær, planlegge rute og hundre andre ting. Det er ikke få ganger det har blitt snakket om at passaten er stødig uvanlig tidlig i år, dog litt svak / oi, nå er det vindstille midt på Atlanterhavet / hvor mye nedbør og torden er det i lavtrykket nord for stilla, og hva skjer når lavtrykket har passert, tro?
Babette med menn før avreise over Atlanterhavet. (Najad320 er kliss lik vår HR312.)
Rune er en sprek, godt gift, 60 år gammel mann, med kone i Bergen og to voksne barn. Laila kom på besøk på Madeira og hele familien samles til jul i Karibia, 7. mars har de vært gift i 32 år. Da vi møtte Rune og Babette i Porto hadde han foreløpig ingen til å seile over havet sammen med seg. Ingen grunn til panikk, i Las Palmas er bryggene fulle av ivrige backpackere på jakt etter sitt livs eventyr. Plakater skrives, I can cook clean am sailor, CVer printes og henges på alle flater langs promenaden. Vi hadde plukket opp en post fra en ivrig seiler med to måneder ekstra ferie som ville over havet i den norske langturgruppa på Facebook, foreslo for ham at han skulle ta kontakt med Rune. Han skrev melding til oss, og litt frem og tilbake senere - inkludert en detour om en Irsk ketch uten sakene på stell og en sjøsyk, sovende franskmann - mønstret Audun på sammen med Rune i Babette. Siden har vi spist flere måltider med dem, enn alene. Vi har hatt stor glede av å bli kjent med dem begge. Nå jobber vi for å få med oss Babette gjennom Panamakanalen og inn i Stillehavet til våren, og der ønsker vi oss besøk av Audun.
Ved siden av Babette, lå en annen norsk båt, New Deal. Den seiles av en livsglad, voksen, guttegjeng fra Sørlandet. Roald og gjengen er alltid i godt humør og byr stadig på kaffe eller annet å drikke. En dag mens vi fremdeles lå på anker, ble jeg sittende hele dagen i båten deres for å jobbe på dataen mens de var på land - vi har ikke akkurat overflod av strøm i båten. De er gjestfrie og skikkelig trivelige folk. Lørdag kveld var det fyrverkeri for å markere siste kveld på denne siden av dammen for ARC-seilerne. Vi hadde besøk av gjengen fra Babette til middag hos oss, sammen med Gustav fra Divina Remi. Når vi nå sier farvel til Las Palmas, legger vi også bak oss noen av turens så langt beste kvelder, med skikkelige samtaler til langt på natt og ekte latterkrampe.
YB Races lar oss følge ARC-vennene våre over havet, minutt for minutt.
Søndag pilte vi rundt og sa hadet, seil trygt, kos dere og på gjensyn til alle vi kommer til å savne. For vi gjør virkelig det, savner seilevennene våre når de seiler andre steder enn oss. Søndag var en festdag, med korps, tilskuere, flagg og sprell. Det var en festdag med et hint av sorg, får vi noen gang igjen tilbringe tid med disse fantastiske menneskene? Jeg ble med Gustav ut i jollen for å overvære starten fra sjøen. Det var et spektakulært syn. Vi snakket om at vi måtte være forsiktige og holde god avstand til båtene, for det var himla mye båter på liten plass. Få meter unna oss kræsjet dessverre to båter, og jentebåten Hot stoff ble så skadet at de måtte kjøre inn igjen til Las Palmas. De er en del av noe som heter Girls for sail, og kvinnskapet hadde betalt mye penger for å få lov til å seile regattaen. Vanvittig uflaks!
Nå er ARC-båtene byttet ut med andre langturbåter, og mange av de vi seilte med sørover i Portugal er på vei hit. Så selv om vi savner de som har reist, gleder vi oss til å se igjen de som kommer. Sånn er altså livet som langturseiler. Torgeir kom på lørdag. Han trives godt, men det krever litt tilpassing å finne langturtakten. Det har vi sett både på ham og andre av de som har mønstret på her uten å ha seilt hit. De er litt mer utålmodige, litt mer opptatt av å få ting gjort, litt mindre bedagelige... Min bursdagsuke har begynt, og vi prøver alt vi kan å normalisere bursdagen og gjøre den trivelig.
