Det er natt, og igjen får jeg ikke sove. Det er for mye uro i sjelen, for mye støy i hodet, for mange bilder minnet ikke klarer å glemme. Jeg sitter på dekk og ser på havet som faller til ro. Overflaten har begynt å bli blank, men restene av dagens herjinger er fremdeles synlige. Bølger som piskes opp av vinden og bak båter, fugler som lander og tar av igjen, tidevannsforskjellene og månens gravitasjon, makrell som vaker i overflaten.
Jeg finner ro i at de samme variasjonene jeg opplever i livet, også finnes i naturen. Forskjell mellom dag og natt. Mellom årstidene. Perioder med godt vær, og tyngre perioder med regn og storm. Nå speiler den snart rolige havoverflaten den lyse sommernatten, og jeg håper at uroen i sjelen hermer og gir meg litt fri. Det er utmattende å ikke få sove. Det er fortvilende å kjenne på hvor vondt livet kan gjøre.
Jeg er helt sikker på at det blir bedre snart, og at det neste året er akkurat det jeg trenger nå. Det handler om overlevelse. Det handler om å finne tilbake til toppene og det fine i livet. Det handler om å gjenvinne kontroll. Det handler om å legge seg uten å være redd for mørket, og å stå opp uten å være redd for verden.
Xx, kapteinen