Mens vi venter på propellen

Propellen har ankmmet Larne! Planen var egentlig å kjøre båten inn til land, vente på at tidevannet forsvinner og sette den på når det er lavvann. En av fordelene med å ha en langkjølet båt, er at vi kan gjøre nettopp det. Imidlertid er det gunstig vind i dag, og vi er litt utålmodige på å komme oss videre. Og skulle vi ha ventet på tidevannet, hadde vi kommet oss avgårde tidligst rundt midnatt i kveld. Våre gode hjelpere her har derfor ordnet med å få tatt oss ut av vannet, uten at vi helt har forstått hva som skal skje. Jeg lurer på om de triller en slags krybbe ut i vannet, for så å dra denne opp på land. Det blir uansett veldig spennende både å komme på land i et land (nesten) uten kraner og å se om propellen passer. Kryss fingrene! 

Winning team. (Neida. Joda.)

Winning team. (Neida. Joda.)

Siden sist har vi seilt regatta. Det er et aktivt seilemiljø i Larne, med flinke folk i de fleste klasser. På dagtid er barna på seilskole, de har så mye ekte seileglede at jeg gjerne skulle lånt litt. Hver tirsdag og torsdag, pluss noen ganger på søndagene, er det regatta for de store båtene. Det betyr båter pluss minus vår størrelse. Tirsdagens regatta var et "ladies race," og vi kunne jo ikke annet enn å si ja da vi ble bedt pent av en båt som manglet skikkelig kvinnskap. Det skulle være en lady at the helm, ved roret, gjennom hele regattaen. Elise styrte båten med stødig hånd, mens den pensjonerte doktoren som egentlig kan håndtere hele båten alene og den snakkesalige, tidligere marinesoldaten som har vært overalt og gjort alt før, prøvde å inkludere meg i trimming av seil. Før vi begynte ble det nevnt noe om spinnaker. Elise og jeg lo litt nervøst, og funderte på om de var seriøse. Og det var det jo klart at de var. Opp og ned to ganger i løpet av den halvannen timen vi var utpå. Jeg spurte og undersøkte. Hvor har du festet bomopphalet, hva går nedtrekket gjennom på dekk, hvor er skjøtene festet, hvorfor har du to skjøter. Vi fikk en grundig innføring, flaks for oss siden vi har vært litt redde for å prøve spinnaker første gang. Det er fremdeles et seil jeg har enorm respekt for, men jeg er ikke lenger direkte redd for det. Alle hjerter gleder seg. 

I dag håper vi altså å komme oss avgårde. Vi setter seil for Dublin, og forbereder oss på at det tar et lite døgn. Det blir rart å bare være to ombord, nå som Siri har reist hjem, men det blir veldig deilig å logge noen nautiske mil igjen. I dag er vår sjette dag i Larne. Det har vært en innholdsrik uke, men også en uke der vi har hatt tid til å lande litt. Ting har gått ganske mye i ett siden vi dro fra Oslo, med lange dager og mye inntrykk. Å være på seiltur føles litt som å leve i et parallelt univers. Når vi nå slapp oss selv litt ned på jorden igjen denne uken her, fulgte også psyken med ned. Konklusjonen er altså at du faktisk kan seile fra problemene dine, i hvert fall nesten. Men de blir ikke borte likevel. Og om et par uker skal vi tilbake til Oslo for å besøke dem. Merk, vi skal ikke hjem. For hjemme er der Paloma er. Her. Alltid på vei videre. 

Xx, kapteinen

The doc. Fantastisk mann! 

The doc. Fantastisk mann! 

Gode hjelpere og oppdagelsesferd(er)

Som dere vet, måtte vi be redningstjenesten i Belfast om hjelp fredag kveld da vinden løyet i motstrøm, og vi ikke hadde motorkraft. Videobevis under: 

At redningsaksjonen også ble plukket opp av diverse nord-irske nyhetsmedier, deriblant BBC news, har gjort oss til en slags kuriositet i lokalmiljøet. Gjengen fra Larne Lifeboat viste seg allerede på vei inn til land å være bra folk. Da to dykkere i tillegg banket på skroget vårt lørdag morgen og lurte på om vi ville at de skulle sjekke tilstanden, trodde vi at vår kvote god karma var brukt opp. Den gang ei.

Lørdag kveld tok de samme to dykkerne oss med ut i Belfast. Steve har akkurat passert seksti, er kompis med sønnene sine, profesjonell dypvannsdykker og en eventyrlysten mann. Keiran er omtrent ti år yngre, prater ustanselig, drikker kun Newcastle brown, vet mye om vikinger og dykker fordi det er gøy. Først viste de oss Carrickfergus og høydepunktene i Belfast, inkludert rådhuset, kirker, Titanic, veggmalerier og diverse GoT-spots. Hele veien fikk vi servert lokalhistorie og anekdoter om landets utvikling. Skikkelig pub med god, grillet biff og lokalt øl på tap, etterfulgt av pub-til-pub i Cathedral district, var oppskrift på en interessant kveld.

Gjengen på middag i Belfast.  

Gjengen på middag i Belfast.  

Alle stedene vi gikk var det gamle og unge folk om hverandre. Mer og mindre pyntet. Yrende liv overalt. Det føles rart å taske gatelangs på nattestid i en by med så belastet historie. For få år siden fantes det ikke mennesker i gatene etter klokken seks, det var for farlig. Bussene gikk ikke. Rullegardinene var trukket ned. Vi gikk forbi Hotel Europa, verdens mest bombede bygning. I kvartalene rundt er det nå utesteder, restauranter og butikker. Utdrikkningslag i kostymer, familier på vei til middag, par som akkurat har vært i operaen, vennegjenger på jakt etter den morsomste baren. Det er lite som synlig vitner om 30 år med konflikt, mer enn 3500 mennesker drept. Mange av dem sivile. Alle vi møter omtaler konsekvent det vi ellers ville kalt Irland, for Sør-Irland. Alle småsteder vi kjører gjennom har hengt opp flagg og vimpler, enten i rødt, hvitt og blått eller i grønt, oransje og gull. 

Søndag hadde vi rolig tempo i Paloma. Hver vår bok og alenetid i fellesskap på formiddagen, rusletur i Larne på ettermiddagen og pizza, vin, og kortspill på kvelden. Etter uker med travle dager og mye inntrykk var det deilig å lande litt. Da vekkerklokken ringte halv sju mandag morgen, hadde vi likevel ikke sovet nok det siste døgnet. Siri hadde et fly å rekke og vi skulle forsøke å oppdrive propell til Paloma, så dagen måtte starte.  

image.jpg

Dykker Steve kom på besøk halv ni, vi skrev ned diverse numre for å kunne identifisere drevet vårt. Han hadde allerede tatt noen telefoner til forhandlere på våre vegne. Det fortsatte han også med over en kopp kaffe. Alle mente de forskjellige ting, et par mente vi måtte ringe Hallberg Rassy for å finne ut av riktig diameter og stigning. Der møtte vi en mann som bare kunne gjette, det var visst for mange variabler, men han gjettet 16x13 og mente vi ville komme langt med det. Flere telefoner, mer frem og tilbake, presse litt pris på de to stedene som høres ut som de både kan skaffe oss en propell og vet hva de snakker om. Før klokken ti hadde vi bestilt ny propell. Hurra! Den kommer sannsynligvis onsdag ettermiddag, hvilket ga oss god tid til oppdagelsesferd.  

Vi startet med Ulster fry, denne regionens svar på English breakfast. Soda- og potatobread, bacon, pølse, egg. Godt og mektig. Så begynte vi på roadtripen. Vi fulgte "the scenic route" langs kysten nordover. Isbreen har lagt igjen dalfører på rekke og rad, også kalt glens, og alle tettstedene som ligger der en glen møter havet har derfor fått navn deretter. Glenarm, Glenchloy, Glenariff, Glenballyemon, Glenaan, Glendun. Kontrastene mellom de flate slettene på toppen og de bratte fjellsidene rett ned i havet tar nesten pusten fra oss, bundet sammen av smale, svingete veier, grønt overalt. Hav helt til øyet møter Skottland på ene siden, sauer som beiter og jorder som forvaltes på andre. Vi stoppet et par steder på turen nordover. Forsøkte å ta inn alle sanseinntrykkene. Kjenne på vinden, se for oss hvordan stormer har herjet havet og fjellsidene, la solen varme oss i fjeset. Så utrolig at vi får oppleve dette i sol. 

Elise og Steve på Giant's Causeway. 

Elise og Steve på Giant's Causeway. 

Da vi kom til Giant's causeway ble vi igjen gående med trillrunde øyne. Dette er det eneste stedet i Nord-Irland som står på Unescos verdensarvliste. Vi fikk audioguides i inngangsbilletten, og vandret rundt mens vi ble fortalt lokalhistorie og legender på løpende bånd. Kontinentalplatene møtes her, og ifølge vitenskapen er vulkanutbrudd ansvarlige for den vanvittige ansamlingen av basaltsøyler. Fem- og sekskantede søyler, 40-50 000 totalt, 275 meter utover i havet. Legenden skal imidlertid ha det til at den lokale kjempen, Finn McCool, bygget det som var starten på en vei over til Skottland. Han hadde nemlig utfordret en annen kjempe der, men likte ikke å bli våt på føttene. At han sluttet å bygge, tror jeg handlet noe om at han oppdaget hvor stor den skotske kjempen faktisk var. Men den irske kjempen var smartere enn den skotske, eller i hvert fall var konen hans det, så alt gikk fint likevel. 

På nordkysten finnes også Nord-Irlands eldste whiskeydestilleri, Bushmills. De har hatt lisens for å lage whiskey siden 1608, men har uoffisielt holdt på mye lengre enn det. På omvisning i destilleriet her forstod vi hvorfor det er feil å be om Irsk whiskey med røyksmak. Til forskjell fra skotsk whiskey lufttørkes kornet som brukes i den irske typen, i stedet for å røykes tørt. Vi fikk smake fire forskjellige typer, og sjanglet lykkelige inn i destilleributikken for å få med oss en flaske Paloma-whiskey med egen etikett tilbake i båten. Nam! 

Whiskeysmaking, og Paloma-whiskey in the making.  

Whiskeysmaking, og Paloma-whiskey in the making.  

Et par rolige kystlandsbyer, et raskt besøk i huset en av sønnene til Steve har bodd i og en mektig middag senere var vi på tur hjemover. Mer enn ti timer med mye inntrykk, var vi to slitne jenter som stupte i seng i går kveld. I dag står litt småfiksing i båten og klesvask på agendaen, i tillegg til at det er regatta i den lokale seileforeningen. Mer gøy i siktet, med andre ord. Vi trives mens vi er motorfaste denne gangen også. 

 

Xx, kapteinen

 

Krasjlanding i Nord-Irland

​Du husker den sagaen om den 30 år gamle motoren? Vel, historien fortsetter.

Lykkelig uvitende seilere. 

Lykkelig uvitende seilere. 

Denne gangen minner sagaen mer om en skrekkhistorie. Den utspiller seg nemlig i det mørket legger seg over de trange skotske fjordene, etter at kvinnskapet ombord har bestemt seg for at dette er dagen tålmodigheten skal testes, og Paloma skal driftes for seil selv i laber vind. Etter noen fine timer for seil stilner vinden, og kvinnskapet finner likevel ut at null vind pluss tidevannsstrømmer er lik motorkraft. Men den gang ei.

Motoren starter fint, og høres akkurat ut som vanlig. Men vi beveger oss så sakte. Er det så sterk strøm her? Er du sikker på at vi står i gir? Nei, ja. Rart. Vi beveger oss ikke. Det er bekmørkt rundt oss, det eneste vi ser er blinkende lys som markerer skjær, holmer og grunner i alle retninger. Og ingen vind. Siri prøver å holde stø kurs bort fra lysene. Emilie kler av seg, klar til å hoppe i vannet for å sjekke om propellen vår fremdeles sitter fast. Jeg har hoppet ned i motorrommet for å sjekke wirene inn i motoren. Det er ingenting å se i motorrommet, ingenting som indikerer at motoren ikke skal gi kraft i noen retning. Vi bestemmer oss for at det er for lite vi kan gjøre i mørket, og setter kurs ut mot mer åpne farvann, i håp om at den lille vinden som var meldt denne natta skal dukke opp.

Så går det et drøyt døgn. Vi har grei vind, og går godt for seil hele dagen. Da vi seiler mellom Skottland og Irland med sola skinnende mot vår fullsatte rigg, har vi nesten glemt nattens trøbbel. Vi bestemmer oss for å endre destinasjon fra Isle of Man til Belfast, et litt kortere strekk og med større sannsynlighet for hjelp. Men når kvelden igjen kommer, og mørket nok en gang senker seg over Paloma, stilner vinden på nytt. Vi mister fart, og får i tillegg tidevannsstrøm rett imot. Uten mulighet for å komme oss videre, er det eneste og beste alternativet å kalle opp den irske kystvakten.

"Belfast Coastguard, this is s/y Paloma. There is no wind and our engine won't give us any propulsion." Vi får kontakt med Larne RNLI, den lokale redningsbåten. Det viser seg at Larnes lokale kysthelter har stått opp i ens ærend, og kastet seg i båten sin for å redde Paloma. De ankommer vårt stillestående skip, og en i crewet hopper ombord til oss, hjelper oss med slepetau og blir sittende sammen med oss hele veien inn til Larne. Han kan fortelle at en av hans redningskolleger skal gifte seg i morgen, og er godt fornøyd med at de nå har en morsom historie å fortelle i bryllupet. Det hele er en veldig trivelig seanse, og redningsbåten tauer oss trygt inn til en bøye i Larne Boat Club. Der blir vi fortalt at sjefen for redningsaksjonen, som også er kyndig motormann, kommer en tur ut til oss i morgen tidlig for å se hva han kan hjelpe til med.

Se på denne trivelige gjengen, da. Larne RNLI <3

Se på denne trivelige gjengen, da. Larne RNLI <3

Og i dag tidlig kom sjefen sjøl kjørende bort til oss. Han, som vi, fant ingen åpenbare feil i motorrommet, og vi konkluderte sammen med at det måtte være propellen eller drevet som var ute av drift. Han skulle ta noen telefoner, sa han. Finne noen som kunne hjelpe oss videre. Men vi måtte nok belage oss på å bli her over helga. Litt etter at motormannen forlot oss, banket det igjen på skroget vårt. Utenfor ble vi møtt av to dykkere som tilfeldigvis var ute for å dykke på bøyer i nærheten, og hadde hørt om tre norske jenter i nød. De dykket gladelig ned for å se an situasjonen, og tok til og med kameraet vårt ned for å dokumentere det hele. Vi ventet i spenning mens vi så dykkernes bobler nærme seg overflaten. Dommen: det er ingen propell festet til drevet vårt lengre. Altså må vi få tak i ny propell. 

Det har i det hele tatt vært noen rare, intense og surrealistiske døgn fylt med stress, glede, oppgitthet, håpløshet, enorm innsats og velvilje fra lokale helter i Larne. Mer om dykkere og BBC1 og diverse annet senere. Det blir for mye i dag. Nå skal vi drikke øl i Belfast. Det synes jeg vi har fortjent.  

Xx, Matrosen

Gjesteblogg: Siri + seiling = ?

Jeg møtte Emilie, og senere Elise, da vi jobbet sammen på Campen på Slottsfjell; da, som nå ved kryssing av Nordsjøen, pleide vi å jobbe på skift. Jeg sov, mens Emilie og Elise drev camp, og motsatt. Sånn sett kan man si vi begynte å forberede oss allerede da. Et par år senere ble E&E seilfrelst, og jeg husker hvordan de lå i hengekøyene på campen og drømte om hav, båt, vind og seil.

Da jeg skjønte at seildrømmen med jevne, tunge skritt ble jobbet fram mot virkelighet, samtidig som E&E åpnet for å ta med kvinnskap, tilsa kriblingen i magen at det var nødvendig å melde seg. Jeg konkluderte fort med at det tryggeste var å bli med et strekk langs land, og de siste ukene i juli pekte seg ut. Skottland og Irland: perfekt! Aldri vært der, alltid hatt lyst, ingen heftige havkrysstrekninger…

Jeg kan nemlig ikke seile.

Jeg kan ikke påstå at jeg er havvant, engang. Med unntak av kanalbåtferie i England som 9-åring, tror jeg første gang jeg sov i en båt var på Paloma, og jeg kan ikke skryte på meg å kunne verken knuter, båtkutyme eller ha innsikt i hverdagslivet på en båt. Jeg hadde ingen anelse om jeg kom til å like å være på båt, like å seile, eller om jeg ville bli sjøsyk. Dermed valgte jeg en etappe nært land, der jeg i verste fall kunne hoppe av og ta landeveien nedover alene. Det føltes som en nødvendig forhåndsregel å ta, både for E&E sin del og for min egen del.

Seint torsdag sendte Emilie melding; Paloma var forsinket på turen, så de lurte på om jeg ikke ville hoppe på i Kristiansand og bli med på havkryssingen istedenfor å møte dem i Aberdeen? Magekriblinga over turen i seg selv hadde gått over til rolig flyt, men da jeg leste meldingen fra Emilie boblet det vilt igjen.

HÆ.

Tre døgn, på åpent hav? 

Jeg visste ikke helt hva det ville si for min egen del å si ja, men jeg tenkte at de ihvertfall ikke visste hva det ville si for deres del å invitere meg med. Etter litt søvn og noen runder med diskusjon med Emilie kansellerte jeg flybilletten til Aberdeen og bestilte bussbillett til Kristiansand.  

Forberedelser til havkryssing.  

Forberedelser til havkryssing.  

Da vi seilte ut fra Farsund i grålysningen jublet E&E: ”Vi seiler Paloma!” Det tok meg et par sekunder å reagere. ”Hæ?” ”Åh, ja, det er første gang vi seiler ordentlig med Paloma!” gliste E&E. Jeg svelget endel ganger ekstra. Vi hadde beregnet å få med oss den siste vinden fra en storm som hadde passert tidligere, så sjøen var heftig, og vi seilte med god fart. Jeg kikket bort på Emilie, og måtte spørre: ”Emilie. Når det er såpass mye sjø så nærme land,  betyr det at det vi seiler inn i er enda heftigere?” Jeg kjente pulsen øke, mens knokene mine var hvite av å holde seg fast i rekka. Jeg tenkt at det var overveiende fare for at jeg tilslutt så meg nødt til å rømme ned i stikkøya mi og ligge i fosterstilling til jeg fikk kvinnet meg opp (sannsynligvis opptil flere ganger om sjøen skulle fortsette sånn). Emilie så freidig på meg: ”Jeg vet ikke. Vi har aldri vært så langt til sjøs vi heller, men Nordsjøen er kjent som et av de heftigste områdene å seile i.” Gulp. Jeg fikk tilbud om å låne en overlevelsesdrakt og svømme tilbake mot land, men det føltes (faktisk) tryggere å bli værende med Emilie, Elise og Paloma. Frykten utviklet seg etterhvert til en kjærlig takknemlighet til Paloma, der hun brøytet oss gjennom de store bølgene, stødig og trygg. 

Utflating på Paloma.  

Utflating på Paloma.  

Nå, noen dager etter havkryssinga, er jeg lykkelig for at jeg ble med. Herregud, så snålt det var. Dager hvor tid på døgnet hviskes helt ut, hvor man sover på skift og sjeldent er mer enn to våken av gangen. Elise fikk i oppdrag å lage mat mens Paloma krenget heftig en gang i løpet av det andre døgnet. Det ble en avansert treningsøkt med fokus på balanse og styrke for å ikke bli kasta over på motsatt side i båten, ei heller søle ut maten. Enda mer komisk ble det da Elise etter middag skulle håndbrygge kaffe. Hun gjorde et klokt grep ved å sette kolben nedi vasken, men når det kom en stor nok bølge var det likevel ikke sjans; kolben veltet, og vi hadde kaffe og kaffegrut utover kjøkkenbenken, trappene og gulvet. Jeg kunne ikke annet enn å le mens jeg prøvde å holde meg fast mellom alle bølgene. Det ble verken mer varm mat eller forsøk på kaffetraktning før vi nådde Inverness.

Havseiling er uendelighet.

image.jpg

Jubler over hver delfin, fasinasjon over oljeplattformene og morgenbad i limbo. Det er en egen rytme, en egen måte å leve på. Døgnet blir en rar blanding av en følelse av at tiden raser avsted, samtidig som den står helt stille.  Siste morgenen tenkte jeg: Det skal bli godt å komme fram, men en liten del av meg gruer meg: det har vært noe helt eget å være i denne bobla, hvor bare vi tre finnes, uten kontakt med omverden (VHF som eneste link), hvor vi er prisgitt vinden, bølgene og Paloma.

Jeg føler meg absurd heldig. Jeg har fulgt med Palomaferden; fra drøm til kjøp til sjøsetting til avreise: bekymret meg på avstand over alle nye skjær i sjøen. Det føles urettferdig at jeg får lov til å bare hoppe på i to uker; uten dugnadsplikt, etter bare å ha sittet på sida og sett på hvordan de har sloss for drømmen sin. Også kan jeg bare hoppe på og bli med! Få lov å være med dem, med Paloma, være med på drømmen. Jeg har ikke helt ord for å beskrive hvor heldig jeg føler meg som får være med.

-Siri

PS: å styre en båt på heftig sjø føles som å prøve å holde seg fast på en mekanisk okse samtidig som man skal styre oksen i en fornuftig retning.

PPS: Når jeg er på land føles det som å være i morrohus på tivoli, du vet de som har vegger og gulv og tak som beveger seg i forskjellige retninger? Sånn føles det, men jeg har gitt opp å fortelle kroppen min at det egentlig står stille. Så lenge kroppen mener den er i vater på Paloma får det holde til jeg blir landkrabbe igjen. 

image.jpg

Den kaledonske kanal

​Det er ganske nøyaktig to og et halvt døgn siden vi kom til Skottland. Første kveld karret vi oss inn til sentrum i Inverness, en liten halvtime å gå, for å få i oss litt mat og litt mer whiskey. Vi snublet i seng og sov urolig, undrende hver gang vi våknet på hvorfor det ikke var mer bevegelse i båten. Hvor var bølgene? Dagen etterpå, søndag, sjekket vi inn i Skottland, handlet mat og kom oss inn i kanalen via sea lock. Lang historie kort, vi fikk lov til å kjøpe mat "wholesale" - egentlig forbeholdt bedrifter, restauranter og hoteller. Elise og jeg hadde latterkrampe der vi vandret mellom hyllemeter på hyllemeter med brett av varer i kembostørrelser for å hamstre hermetikk og diverse nødproviant. Det gikk ikke an å kjøpe én av noe som helst i hele butikken. Brus, gulrøtter, fiken, bønner og fjorten andre sorter på boks ble lagt på tralla. (Vi må huske å sjekke om vi har boksåpner.) Innen vi kom tilbake til båten, hadde Siri vasket både håret og oppvasken.

Vi kalte opp Clachnaharry sea port (prøv å si det tre ganger) og avtalte at vi kunne sluses inn i kanalen klokken fem, sammen med den norske båten Marlene. Marlene er ei Comfortina 42, svenskbygd (i likhet med Paloma), men både større og nyere enn oss. Hun seiles av Espen og Karoline, med Marianne, Nils og Pål på besøk. Vi fikk gleden av å bli litt kjent med dem allerede i Farsund, og har fortsatt å tilbringe tid sammen i Skottland. Veldig trivelig! Sigurd og Johanna på Hakuna matata er mer hardbarka seilere enn resten av oss, de hadde hatt tålmodighet til å seile til tross for lite vind og var de siste til å komme frem til Skottand. I motsetning til oss andre, gikk de rett gjennom slusene inn i kanalen. Så da vi skulle gjennom fikk vi høre at de hadde spurt slusesjefen om han hadde sett oss. Han heter John og er en supermorsom mann. Vanvittig hukommelse, flust av gode historier og med smittende humør. Karoline spurte etter et sted å smake whiskey, og fikk med seg en flaske John hadde i skuffen. Slusene videre oppover var stengt for dagen, og vi la oss til ved siden av Hakuna matata i den første marinaen. Da jeg skulle stoppe motoren, røk vaieren i stopphåndtaket. Så nå stopper vi motoren fra motorrommet. Upsi. De tre norske båtene fant sammen en pub med god mat, og nachspielet fortsatte i Paloma.

I går kalte vi opp første sluse vi skulle gjennom så snart de åpnet klokken åtte, der fikk vi tildelt tid halv ti. Jeg prøve å se på om jeg klarte å fikse nytt stopphåndtak, uten hell. Etter å ha lagt fra land, pirket jeg borti Siri og fortalte at vi var på vei gjennom første suse og hun kunne gjerne våkne om hun ville. Ting varte og rakk, men innen vi faktisk fikk lov til å kjøre inn i slusen, var vi tre våkne jenter på dekk. Denne første slusen, Muritown locks, har først en bro som må åpnes og deretter fire sluser etter hverandre. Det er en rar følelse å kjøre seilbåten sin inn i en heis. Sakte, men sikkert, ble vi løftet opp og byen åpenbarte seg under oss. Jeg la meg i hengekøyen på dekk, Siri lå på bommen med en bok og Elise styrte skuta gjennom enda en bro som måtte åpnes og enda en sluse, før vi kom inn i Loch Ness.

Vi hadde hengt oss sånn opp i at vi skulle svømme i innsjøen til Nessie, at vi helt hadde glemt å forberede på hva vi faktisk kunne forvente av denne innsjøen. Vi tenkte på seile-Sigurd i Hakuna matata og så for oss hvordan han ville ristet på hodet hvis han hadde hørt at vi hadde hatt vind og plass til å seile, uten å ha tatt opp seilene. Så mens ferskvannsbølgene skylte over dekk og vinden ga oss bakoversveis gjorde vi et kjapt forsøk på sjøklar båt, før vi heiste seil. Det blåste kuling midt i mot, og det var en smal sak å konkludere med at vi hadde altfor mye seil ute. Vi krenget så mye at halvparten av dekket på siden nærmest vann, konstant lå under vann. Det var god stemning ombord, selv om det til tider var hektisk. Når vi krenger så mye bremser vi også mye fart, og det eneste fornuftige å gjøre er å redusere seilføringen. Da blir det mer behagelig å være ombord og vi seiler raskere. Vi hadde akkurat begynt å rulle inn litt på forseilet, da vi så at Marlene hadde tatt helt ned seilene og gikk for motor. Vi anså det som frikortet vårt, og gjorde det samme selv. Vitsing frem og tilbake på egen skravlekanal på VHFen diskuterte vi både egne middagsplaner og hva Nessies livrett er. Pål på besøk hos Marlene mente alle skulle gjette mellom biff eller fish n'chips, jeg tror det er lam. 

Fort Augustus ligger i andre enden av Loch Ness, og var gårdagens mål. Vi følte det som at vi gled inn i en eventyrverden. Elvemunningen åpner seg såvidt og slipper oss inn. Fortet på en høyde og et par store treskuter rett nedenfor, omkranset av skog. Et tungt skylag sprekker delvis opp og bader landskapet i vått sollys. Det hele føltes ganske så magisk. Så snart vi kom i havn travet hele gjengen igjen mot middag sammen, denne gangen på et sted vi hadde fått anbefalt av John på Clachnaharry sea lock. For første gang på lenge gynget fast grunn under oss da vi satte oss ned til middag.

Nå skal jeg ut på treningstur med Karoline og Espen. De har funnet på noe de kaller push-run, en kombinasjon av push-ups og joggetur. Jeg blir svett bare av tanken. Etterpå fortsetter ferden gjennom susene, og løpet av morgendagen kommer vi ut på vestsiden av Skottland.

Det er fremdeles fint å være på langtur.

Xx, kapteinen

Opplevelsenes overraskelser

Langturseiling. Å være på tur i ett helt år. Havet, himmelen, vinden, solen. Å vaske håret badende i saltvann, fordi vi ikke har dusj. Å lage alle måltider på et ett kvadratmeter stort kjøkken, på to gassbluss og en gasskomfyr. Å ikke vite når vi er hvor. Å forsøksvis ha nære relasjoner til folk vi kun møter av og til og såvidt. Å leve helt oppi ett annet menneske, hver eneste dag, uten en eneste dør å lukke.  

Mye av dette har vi forberedt oss på. Heldigvis kjenner Elise og jeg hverandre vanvittig godt allerede. Vi har bodd sammen i perioder, og vært så mye sammen at vi like gjerne kunne bodd sammen i andre. Vi trenger sjeldent å si fra når vi trenger å være alene, sammen. Den andre forstår det, instinktivt. Og det er jo ingen ting som er bedre enn å være alene, sammen med en annen. Alenetid uten ensomhet. Sånn sett er vi godt rustet for dette året sammen. 

image.jpg

Paloma har vi brukt det siste året på å bli kjent med. Det var forelskelse ved første blikk, og alle vet jo at man ikke tar de mest rasjonelle beslutningene når man er forelsket. Konsekvensen har vært at jobben med å sette henne i stand har vært betydelig større enn vi forutså. Fordelen er at vi har blitt vanvittig godt kjent med henne. Vi kjenner hver krik og krok, og har et godt utgangspunkt for å fikse neste gang noe blir ødelagt. Å pusse opp båt, uten særlige forkunnskaper, betyr også en uforklarlig bratt læringskurve. Jeg tror jeg har lært flere nye begrep det siste halve året, enn jeg gjorde gjennom seks år på Universitetet. 

Jeg puster sjeldent lettere enn når jeg er på havet. Selv når jeg blir stresset og mister kontrollen, sitter frihetsfølelsen dypt nede i beinmargen. Siri, som har seilet med oss fra Kristiansand og skal være med ned til Irland, spurte på ettermiddagen første dag på vei ut i Nordsjøen om havkryssingene var en nødvendighet for å komme frem dit vi ville seile og oppleve eller om de var et poeng og hadde en verdi i seg selv. Og her kommer min erfaring til kort. Det er heller ikke noe jeg har hatt mulighet til å forberede meg på før vi reiste. Å vite hvor godt en trives med døgn ut og døgn inn uten å se land, må prøves for å teste trivselsnivå. 

"Mange «erfarne» helgeseilere påstår at det er mye vanskeligere å seile i det vriene engelske farvannet enn det er å foreta en transatlantisk overfart. Fra et mekanisk dag-for-dag-synspunkt er det kanskje riktig, men hvis en tar i betraktning alle mulighetene som er for slitasje, at ting går i stykker, uhell, stormer og sykdom, så ligger det så visst en stor fordel i aldri å være så altfor langt unna havn med verksteder, leger og venner," skriver Per Tangvald i Havets vagabond  (s. 50). Og det er nettopp det. Å være så langt vekk fra alt at vi må fikse ting selv. Finne ut. Løse problemer. Takle det som kommer. Vissheten om at alt ombord i en båt kan bli ødelagt. På havet er vi forsvinnende små. Statistisk sett kommer det til å gå bra med oss, og vi har i tillegg skaffet oss overlevelsesdrakter og annet sikkerhetsutstyr for å lande på den forsiktige siden av risikostreken. I kombinasjon med forberedelsene vi har gjort med oss selv og med båten, er jeg helt sikker på at dette kommer til å gå bra. Selv om jeg blir litt redd innimellom. 

Etter enda et drøyt døgn på havet kunne jeg svare Siri at havstrekkene har en verdi i seg selv. De er mye mer enn en transportetappe. Havkryssingene løfter turen vår til et helt eget nivå, og utfordrer oss på en annen måte enn seiling i kystnære strøk gjør. Det er deilig å bli utfordret, i hvert fall innenfor rimelighetens grenser. Det er deilig å være på seiltur.  

 

image.jpg

God morgen, fra Kapteinen  

Norskesjøen: Farsund-Inverness

Klokken nærmer seg seks, og for tredje dag på rad ser jeg solen stå opp fra havet. I morgentimene for to døgn siden la vi fra land i Farsund, Norge. Noen få nautiske mil sør for meg aner jeg nå konturene av Skottland. Herreli. Vi har (snaart) gjennomført turens første havstrekk: norskesjøen.

Først, halleluja for en oppfinnelse sjøsykeplaster er. Det Per Tangvald omtaler som "denne elendigste av alle sykdommer" (Havets vagabond, s 40) er herved et avsluttet kapittel i min bok. Hurra!

Så, turen. Vi ble allerede før avreise fra Oslo litt kjent med Sigurd og Johanna på seilbåten Hakuna Matata, som skal omtrent samme rute som oss herfra til New York. Båten deres er såvidt mindre enn vår, de seiler raskere og kjører saktere for motor enn oss. Begge to er superfine folk, som vi allerede har mye glede av å omgås. Vi tilbrakte de siste to dagene i Farsund sammen, og planla i fellesskap overfarten til Skottland. Det var i tillegg enda en båt, Marlene, som skulle over samtidig med oss. Hun er omtrent ti fot større, og seiler derfor betydelig raskere. Marlene var første båt til å kaste loss i Norge, Hakuna matata og vi fulgte relativt tett bak. Begge båtene heiste seil, og vi la oss i halen til Sigurd og Johanna.

Tre spente jenter vinker farvel til det kjente.  

Tre spente jenter vinker farvel til det kjente.  

Elise er og blir den flinkeste jeg kjenner til å holde stø kurs i havdønninger med bølger på toppen. Vi hadde to rev i storseilet og bare en flik av forseil ute, men likevel lå farten godt over åtte knop. Med stødig hånd styrte hun oss ut havet og vi vinket farvel til Norge som ble mindre og mindre, helt til det forsvant i horisonten. Utover dagen løyet vinden gradvis. Vi heiste mer seil, og fortsatte effektivt vår ferd mot nye havner. Siri stod for første gang til rors på havet, stas! Hun ble overrasket over hvor vanskelig det var, etter at det så så lett ut mens Elise holdt på. Men som med det meste annet, blir også dette lettere med øvelse. Siri tar til seg læring fort, og er et svært positivt tilskudd til kvinnskapet. På ettermiddagen hadde vinden løyet så mye at bølgene bestemte både kurs og fart, da priset vi oss lykkelige over å ha en motor som virker. (Riktignok har den vært litt vanskelig å få start på de siste dagene, og jeg har ment at den stinker mer og gir mer eksos enn normalt.)

I løpet av de neste to døgnene har vi nå laget mat mens båten krenget så mye at det ikke var mulig å få noen ting til å ligge stille. Vi har registrert båtens første toppfart for seil: 10 knop. Vi har sovet på skift. Vi har lest bøker, både hver for oss og sammen. Vi har plottet posisjonen vår i loggboken. Vi har gitt navn til motoren vår. Vi har hatt samtaler jeg trenger å fordøye før jeg klarer å dele med dere. Vi har hatt vondt i hjertene våre av å mimre oss fem år tilbake i tid. Vi har badet i sterk strøm, uten å se land. Vi har hatt sol, regn og tåke. Vi har hatt vind og vi har hatt vindstille. Paloma går godt i sjøen, og vi gleder oss over å bli bedre kjent med henne. Elise var på vakt første gang vi kom til en oljeplattform, og vekket meg for å vise den frem. Jeg var på vakt første gang delfinene begynte å hoppe rundt båten, og vekket naturligvis hele kvinnskapet. Siden den gang har vi sett både flere plattformer, med større og mindre flamme, og vi har sett enda flere delfiner, med større og mindre spenst. Vi har lovet hverandre å aldri gi slipp på den barnlige gleden lekne delfiner rundt båten ga oss denne aller første gangen.

Delfiner! 😍 

Delfiner! 😍 

Mest av alt har jeg blitt enda mer fasinert av, og utviklet en enda sterkere kjærlighet til, havet. Og himmelen. Og bølgene, fuglene, solen, vinden. Det veldig levende fargespillet i både hav og himmel. En plutselig regnbue som dukker opp fra havet, fra himmelen eller fra båten vår. Alle fasongene, både over og under oss. Havet føles så uendelig stort, jeg gleder meg enormt over muligheten til å bli litt kjent med henne. Jeg har alltid funnet en annen ro på havet, som ikke kan sammenlignes med noen annen følelse. Frihet. Det kjennes allerede som om denne relasjonen er i ferd med å endres. Bli sterkere, dypere, mer ekte. Men jeg må nok også innrømme at jeg kan bli redd av å tenke på hvor stort det er. Jeg er allerede hypokonder på vegne av Paloma, og jeg bagatelliserer til stadighet vår kompetanse som seilere og havfolk. (Forøvrig hadde jeg helt rett i at det på overfarten har luktet mer drivstoff enn normalt, vi oppdaget nemlig at en lufteskrue i motoren ikke var helt igjen etter at vi hadde byttet filter sist. Så her har det vært litt diesellekkasje hele veien over.) Kombinasjonen av enorm respekt/frykt for havet, hypokonderi på vegne av Paloma og undervurdering av kvinnskapets ferdigheter, resulterer i sterk aversjon mot storm. Så langt har imidlertid både skuta og kvinnskapet levert over all forventning. Jeg er ydmyk, stolt og takknemlig for å få dele dette året på eventyr med Elise og Paloma. Det føles vanvittig godt å kalle dette hjemme. 

image.jpg

Nå nærmer vi oss Inverness, og skal for første gang sjekke inn i et land via sjøveien. Ganske spent på å se hvordan det fungerer, og håper at vi kommer oss smidig gjennom prosessen.

Xx, kapteinen

Jakten på dieseldyra

Nå har jeg fortøyd båten i Farsund etter en magisk natt på tur. Vi la i vei fra Kristiansand i går kveld rundt midnatt, etter en avslappet og småhektisk kveld med klargjøring av båt og kvinnskap. Men først, la meg spole litt tilbake.  

Onsdag kveld mønstret jeg på hos Paloma og Elise i Lillesand. På det tidspunktet hadde vi en kjølevannslekkasje. Torsdag gikk vi, i mangel av vind, for motor til Kristiansand. Kjølevannslekkasjen ble overvåket og var under kontroll. Da motoren begynte å fuske, hadde vi heldigvis vett på å skru den av med en gang. Jakten på dieseldyra var allerede i gang, selv om vi ikke visste det selv enda. Fredag formiddag kom mekaniker Kristian på besøk i båten. Etter å ha tettet kjølevannslekkasjen, la han to og to sammen og oppdaget problemet i dieseltanken. Han fortalte samtidig en skrekkhistorie om den eneste båten har har sett med værre tilstand i tanken enn vår, en stakkars svenske som akkurat hadde overtatt båt og fikk regning på mer enn en ny motor etter et ublidt møte med samme art og diverse komplikasjoner. Innen det var klart at septikbil måtte bestilles, var det blitt så sen fredag ettermiddag at hele Sørlandet hadde tatt helg. Vi ringte redningsskøyta og avtalte slep bort til verkstedet. 

Før redningsskøyta kom, hadde vi innfunnet oss med situasjonen og latt roen senke seg. For første gang følte vi skikkelig at vi var på tur. Tilfeldigheter og været styrer tempoet, så enhver detaljplanlegging frem i tid er overflødig. Helgen gikk blant annet med til høytlesning av virkelige eventyr fra havet, akkompagnert av solnedgang, øl, soloppgang, hengekøye, god mat og trivsel. Vi har lest To fluer (igjen), en norsk guttebåt som seilte rundt jorda og samtidig samlet inn en million kroner til Unicef. De skriver så levende og er inspirerende mennesker jeg oppriktig beundrer og ønsker å lære noe av. Vi har også lest litt i en av de morsomste bøkene jeg har tatt i på veldig lenge, Havets vagabond av og om Per Tangvald. Han er en legendarisk seiler, og vi må stoppe opp for å le når vi leser denne sammen. Det er så mange gullkorn på rad og rekke, at jeg har begynt å samle dem opp.* 

Høytlesning er en av våre favorittaktiviteter.  

Høytlesning er en av våre favorittaktiviteter.  

I tillegg til å lese har vi også ​sydd en søm i bomtrekket, festet luken til ankerbrønnen, tredd fiskesnøre i stigtrinnene i masten, laget bedre system i skap og skuffer, pluss ørten andre småting. Lørdag sendte en kompis vi ikke visste at bor i Kristiansand melding og spurte om vi hadde lyst på besøk. "Ta med en drill, du er hjertelig velkommen," svarte vi. Det resulterte i en supertrivelig og veldig produktiv dag. 

image.jpg

Vi hadde forberedt oss på å måtte mase litt på motorfolket mandag morgen. Derfor hadde jeg vært borte og sjekket åpningstider, både verksted og butikk åpner åtte alle hverdager. Rett over halv åtte kom det to blide mekanikere på besøk til oss. Vi la en slagplan, vi fikk gjøre selv alt vi var kvalifiserte til og verkstedmannen gikk litt frem og tilbake. Innen lunsj hadde vi fått opp mannlokket​ (uten å ødelegge det), septikbilen hadde tømt og vasket dieseltanken og jublende konkluderte vi med at (forutsatt at kjølevannslekkasjen var tettet) vi kom til å bli ferdige samme dag. Hvor mange ganger man kan juble for jevn motorlyd fra samme motor, er jeg litt usikker på, men vi har åpenbart ikke nådd vår grense enda. Det hele kostet omtrent to tredjedeler av et månedsbudsjett, så de av dere som har ønsket dere kronerulling får nok ønsket sitt oppfylt. 

image.jpg

Med dieseldyrene utryddet og kjølevannslekkasjen tettet, kunne vi på ettermiddagen i går - for egen maskin - legge fra land hos verkstedet og putre oss inn til Kristiand for å plukke opp nytt kvinnskap. Siri skulle egentlig møtt oss i Skottland, men etter litt forsinkelse og litt mer overtalelse har hun bestemt seg for også å bli med på overfarten. Vi gleder oss over å ha henne ombord. 

Natten har forløpt ganske hendelsesløst, omgitt av majestetisk natur. Havet, himmelen og lyset har fasinert oss langt forbi fulle av beundring. Det hele var så vakkert at jeg faktisk ikke klarer å sette ord på det. Men, hallo, se på dette da: https://instagram.com/p/BIBz8sjgj6N/

Nå ligger vi altså i Farsund. Herfra skal vi gå over til Skottland. Mest sannsynlig tror jeg at vi går rett til Inverness, alternativt stykker vi det litt mer opp og går til Peterhead. Vi skal studere værmeldingen igjen og igjen. I løpet av dagen kommer det gunstig, sørlig vind, men det passerer en sterk front forbi i løpet av morgendagen. Hvor gøy eller lite gøy det er å være på havet i kuling, potensielt med liten storm i kastene, er det ingen av oss som vet fra erfaring. I hodene våre maler vi likevel noen bilder. Her i Farsund ligger det andre seilere som skal samme vei som oss. Vi deler erfaringer og tanker, og sammen tipper jeg vi kommer frem til en fornuftig beslutning. Vi har enorm respekt for været. Det er så mye styrke i elementene, at vi ikke engang kan forstå det litt. Vi smører oss med tålmodighet og setter kurs ut i havet når meldingen sier det er fornuftig. 

 

Xx, kapteinen  

image.jpg

*Begge bøkene var en gave fra Flyt forlag , takk!

Motortrøbbel / #pray4paloma

Sagaen om den 30 år gamle motoren fortsetter. Som dere vet, hadde vi en kjølevannslekkasje som ga oss motorstopp i Grimstad. Etter litt om og men, kom Elise seg for egen maskin derfra til Lillesand, hvor jeg mønstret på onsdag kveld. Torsdag morgen så vi sammen på motoren, og konkluderte med at vi måtte prøve å komme oss til Kristiansand. Det fantes ikke motorfolk med tid til å hjelpe oss der vi var. Vi la fra land, alt så greit ut og motoren gikk fint. Planen var å sette seil så snart vi kunne. Imidlertid glimtet vinden med sitt fravær, så vi priste oss lykkelige for å ha en motor som virket.

Kjølevannet ble kontrollert hver halvtime, og fylt på ved behov. Vi har begge blitt over gjennomsnittlig følsomme for endringer i motorlyd, og da turtallet begynte å hoppe litt opp og ned rett på utsiden av Kristiansand var vi raske med å skru av motoren. Heldigvis. Vi kalte opp Tjøme radio, og ba om å bli satt i kontakt med redningsskøyta i nærheten. Inge Steensland var rett i nærheten, med samme mannskap ombord som hadde hjulpet Elise i Grimstad. De tauet oss trygt inn og hjalp oss med å fortøye i Kristiansand. 

Superhelter i aksjon, RSS Inge Steensland

Superhelter i aksjon, RSS Inge Steensland

I dag har vi fått reparert kjølevannslekkasjen, tror vi. Hele kjølesystemet ble plukket fra hverandre, pakninger byttet og det ble satt sammen igjen. Topp stemning. Imidlertid har vi oppdaget et nytt problem. Eller, rettere sagt gjenoppdaget et gammelt problem. Motorfusk er jo gjerne relatert til diesel, mer enn til kjølevannslekkasje - særlig når motoren ikke er overopphetet og det er kjølevæske i systemet. Vi måtte tenke oss om en gang, og konkluderte med at det skal være tilstrekkelig diesel i tanken. Ved nærmere øyesyn oppdaget mekanikern vi hadde på besøk vann i grovfilteret. Dårlig stemning. 

image.jpg

Etter noen oppturer og nedturer i den videre gjennomgang av motoren, viser det seg at det er alvorlige mengder dieseldyr i grovfilteret. Fjeset til motormannen da han så tilstanden der, sa tydeligere enn noen ord kunne uttrykke at det er grunn til å tro at tanken også er full av møkk. Æsj og banneord og hvorfor i all verden finnes skjær i sjøen? Status nå er altså at vi ligger motorfast i Kristiandand. I løpet av ettermiddagen får vi hjelp til å flytte oss bort på anlegget til motorfolka, og mandag kommer det en tankbil for å tømme dieseltanken og blåse den ren. "Dette blir dyrt," sa mannen og ristet bekymret på hodet.

Langturlivet går som kjent både opp og ned. Vi er takknemlige for å være på tur, og gleder oss til oppturene. Vi bruker de neste dagene på å gå over båten enda en gang, og å få krysset av noen flere av punktene for ting vi bør/kan/vil (i motsetning til må) fikse før vi krysser Nordsjøen. Så slapper vi av litt og lader både egne og Palomas batterier, vel vitende om at vi i andre enden er mer solide og bedre rustet for hav og langtur. 

image.jpg

Tenk gode tanker for oss og kryss alt dere har. Med litt flaks blir båten klar igjen på mandag, ønsker meg/synes vi fortjener en porsjon nå. Xx, kapteinen 

Solo

I går gjorde jeg min første seilas helt alene. Klargjøre båten. Starte opp, la motoren gå. Sjekke at alt er ok. Legge fra. Komme seg ut av havna. Inn med fendere. Ta inn tau. På med redningsvest. Motorstopp.

Jeg hadde akkurat kommet meg ut av havna da det skjer. Det kom en høy hylelyd fra ett sted, og i et lite sekund er jeg usikker på om det er fra Skral festival, som arrangeres like innenfor der jeg ligger, eller om den kommer fra båten min. Jeg ser ned på dashbordet, og ser at varsellampa for varme lyser. Det hyler høyere og høyere, og det er ingen tvil om at det er båten min denne lyden kommer fra. Jeg hiver meg over spaken som stanser motoren, og alt blir stille. Den eneste lyden jeg hører er vinden som tar tak i båten. Og det eneste jeg klarer å se er skjærene foran meg, dit vinden blåser meg. 

Det kunne vært starten på en skrekkhistorie, i hvertfall et skrekkens kapittel i historien om Paloma på Fjerne farvann. Heldigvis er ikke Grimstad så veldig fjernt, og heldigvis visste jeg å kaste ut både anker og drivanker før det var for seint. Redningsselskapet ble kalt opp, og innen de kom til redning hadde jeg allerede funnet ut at det var kjølinga på motoren som var problemet. Det indre kjølesystemet, som de fortalte meg at det var, var helt tomt for kjølevæske. Og det skal det jo egentlig ikke være. Da blir motoren for varm, og det er fare for at den kollapser helt. Vi fikk fylt på med ny væske, og motoren startet fint igjen. Alt bra. 

image.jpg

Sammen med en veldig trivelig reningssvenske kjørte jeg Paloma tilbake til Grimstad igjen, og etter å ha lagt til og fylt på atter en liten mengde med væske, fikk jeg oppleve at motoren gikk kjempefint i en drøy halvtime. Tenk, så fantastisk det er at hjelpen bare er en liten oppkalling på VHF eller en liten telefonsamtale unna. Redningsskjøytene rundt omkring i landet er spekket med superhelter. Jeg gikk videre fra Grimstad mot Lillesand med rak rygg, til tross for en litt tøff start. Vel i havn kunne jeg konstantere at det igjen var tomt for blå kjølevæske i systemet. Nye bekymringer og tanker, men dagen hadde vært litt for lang allerede til å finne ut av det den kvelden.

 

I dag har jeg feilsøkt motoren, lest manualer, motorbøker og googlet svar på hvorfor kjølevæsken forsvinner. Jeg har fått fantastisk god hjelp av en venn av venner som kjørte fra Grimstad ens ærend for å hjelpe til. Vi har en liten lekkasje i et rør der kjølevæsken går inn mot motoren, men i mitt hode ville ikke den lille lekkasjen alene være grunn nok til å tømme flere liter med væske ut av systemet. Kanskje tar jeg feil, og det er så enkelt. Nå er Emilie endelig på vei tilbake til Paloma og meg, etter en uke i hovedstaden. I morgen fortsetter vi, heldigvis begge to, ferden videre mot Kristiansand, hvor vi skal få en ordentlig sjekk av motoren. Forhåpentligvis er ikke skaden større enn at det kan repareres, eventuelt leves med. Det vil tiden vise.  

 

/ matros

"Det viktigste er at kvinnskapet fungerer sammen"

Det er ikke til å komme fra at Elise og jeg er veldig forskjellige. Vi utfyller hverandre godt, pleier vi å si. Når sant skal sies, skulle vi nok av og til ønske at vi var litt likere. Jeg er kontrollfreak til fingerspissene. Dominerende. Bastant. Det summer alltid en risikoanalyse i bakhodet mitt. Hva kan gå til helvete nå? Hva er sannsynligheten for at det gjør det, og hvis det skjer - hva er konsekvensene? Kan vi redusere sannsynligheten eller begrense konsekvensene? Resultatet er at jeg stort sett alltid har både en plan b og c for hånden, før masten brekker. Ulempen er at hvis noen foreslår en annen måte å løse problemet på når det oppstår, hører jeg ikke hva de sier før noen minutter etterpå. I mellomtiden har jeg rukket å overkjøre alle innspill. Til sammenligning er Elise et av de mest avslappede menneskene jeg kjenner. Hun bekymrer seg (tilsynelatende) ikke mer enn hun må på forhånd, og løser problemer når de oppstår. Hun er beundringsverdig flink til å være tilstede i øyeblikket. Hun lar seg overkjøre, og jeg kjører i vei. Hun blir frustrert og lei av å ikke bli lyttet til, og jeg blir lei av å alltid være den som må ta initiativ. Verden er best når vi begge klarer å herme litt etter den andre. 

Den siste tiden har vi hatt hvert vårt å stri med. Det har vært tungt og vondt og vanskelig, og ingen av oss har hatt noe særlig overskudd til å dra den andre opp. Samtidig har det vært mye å gjøre for å sette båten og oss selv i stand til avreise. Kort fortalt en krevende situasjon. Men vi er begge best når det gjelder, når det stormer litt rundt oss. Båten og utstyret ble klart nok til å legge ut på avreisedagen, og siden det er vi som har satt den i stand håper jeg det betyr at vi også er klare. Jeg tror det, og hvis ikke blir vi klare underveis. Bare vi må det nok. 

Denne uken er jeg i Oslo. Jeg er selvfølgelig misunnelig på Silje og Elise som får være på seiltur. Samtidig er jeg helt sikker på at denne uken er en nøkkel i grunnmuren for et harmonisk år på tur. Vel så viktig som at Elise må oppdage både hva som må gjøres og at hun får til mer enn hun tror, er at jeg må slippe kontrollen litt. Slippe til Elise, la henne prøve (og eventuelt feile og prøve på nytt), finne ut av ting. Jeg vet jo at hun får det til. Det er når jeg er usikker eller redd eller sliten den ubehagelige, masete kontrollfreaken i meg tar størst plass. Vi får det begge bedre på tur hvis jeg klarer å kaste noe av kontrollbehovet på havet. Lover å jobbe med saken. 

Jeg har ingen andre i livet mitt jeg hadde turt å legge i vei på denne turen sammen med. Men viktigere, det er bare Elise jeg har lyst til å se fjeset til hver dag i ett år. Når jeg er stressa fordi jeg ikke har kontroll, er Elise den eneste som gjør meg mindre stressa. Når jeg er så sliten at jeg oppriktig ikke klarer å løfte en lillefinger, finner Elise et ekstra gir og bærer oss begge. Når vi får latterkrampe fordi noen sa noe som en gang var en punchline i en episode av Bones, er det ingen som forstår hva vi driver med. Jeg beundrer henne enormt. Hun er min aller beste venninne, og vi kjenner hverandre på godt og vondt. I løpet av det neste året kommer vi helt sikkert til å krangle mer enn vi har gjort noen gang før, men det kommer til å gå bra. Kanskje lærer vi oss faktisk å krangle? Det er vi nemlig skikkelig dårlige på begge to. I løpet av året på havet kommer vi også til å le mer, ha bedre diskusjoner, få helt nye sanseinntrykk fra omgivelsene våre, utfordre hverandre, håndtere kriser og kjede oss sammen. Vi skal bli bedre kjent med oss selv og hverandre enn du noen gang trodde var mulig. Jeg håper jeg blir flinkere til å lytte, også når jeg er utslitt/stressa/redd. Jeg håper, og tror, at vi begge blir bedre mennesker av å være ett år på havet.

Fnis. Tenk så stas det blir å være på tur, så stas det er at vi faktisk gjør dette. 

Xx, kapteinen  

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Foto: Marie Lid Aske / @spilled_milk

Drømmeren i oss

"Man har spurt mig om hvorfor jeg har innlatt mig på en slik ferd. Jeg har svart med et spørsmål: er ikke eventyret alene så lokkende at det kan begrunne et vågsomt foretagende?"
(Lånt fra Erling Tambs forord i “Seilasen med Teddy”, Flyt forlag).

Det er gøy hvor treffende bøker og tekster av og til kan være. Sitert tekst er hentet fra boka “Seilas med Teddy”, en bok skrevet av Erling Tamb, basert på egne erfaringer fra seilaser med Colin Archeren Teddy som han seilte fra Norge til New Zealand med på starten av forrige århundre. Erling og hans kone Julie la kort tid etter deres eget bryllup ut på et særeget eventyr, uten de store kunnskapene, forutsetningene eller tilstrekkelig utstyr. Tekstene er gamle, men måten Tamb formulerer seg på er levende og ekte, og minner veldig om tanker som surrer i mitt eget hode om dagen.

image.jpg

I går hadde jeg besøk av Mats Grimsæth, en fotograf som har brukt det siste året på å seile til norskekysten fra Larvik i sør til Tromsø i nord. Han har tatt med seg mann/kvinnskap ombord underveis, noe som har vært inspirerende for både de som har vært med og oss som kan følge med på Internett. Når jeg snakker med Mats og diverse andre seilere med like drømmer som meg, merker jeg at dette jo er en lyst som ikke bare jeg har. Mange andre jeg har møtt de siste par årene har sett på meg med mistro og uforståelighet, de skjønner ikke prosjektet mittt. Krysse havstrekninger så lange at det er vanskelig å forestille seg, oppleve stormer i en liten båt, være så trøtt på nattseilas at alt man vil er å lukke øynene. Bo ombord i en 31 fots båt, ikke ha tilgang på den normale luksusen som vi omgir oss med i dagliglivet. Da er det helt fantastisk å snakke om og snakke med folk som kjenner på denne samme lysten til annerledeshet som jeg selv har. Vi trenger å inspirere hverandre, og andre som kanskje ikke har tatt steget fullt ut, til å gjøre det samme. 

Vi legger ikke ut med like usikre og sjuke forutsetninger som Erling og Julie i “Seilas med Teddy”. Vi har tilstrekkelig sikkerhetsutstyr, navigasjonsutstyr, autopilot, og i tillegg muligheten til å kommunisere med de som sitter hjemme og er littegranne urolige for oss til tider. Men likevel er dette opplevelsen av et eventyr i fjerne farvann, på samme måte som det Erling og Julie opplevde. Og jeg gleder meg veldig til å fortelle dere våre historier underveis.

Xx, matros Gryt 

Alenetid

Jeg ligger til kai i Stavern og kjenner vinden rive i skuta. Helt alene, i en havn jeg ikke kjenner og med ei skute jeg er i startfasen av et forhold med. Det er veldig fint. Og litt skummelt samtidig.

 

I dag forlot kapteinen skuta for en liten uke. Jobb og andre viktige gjøremål ventet i Oslo, noe som er en veldig fin anledning til at jeg kan bli tryggere på skuta vår, og på meg selv på tur. Jeg trenger å være litt alene, kjenne på ansvaret det faktisk er å drive denne båten, og skjønne alle de til tider usynlige tingene som Emilie bare gjør fordi hun har stålkontroll og alltid tenker igjennom alle mulige scenarioer før jeg en gang rekker å se at de eksisterer. Det er fremdeles veldig mange ting jeg ikke har kontroll på, ting jeg ikke vet helt hvordan fungerer, ting som ikke er innøvd og ferdiglært enda. Men de siste dagene på tur har jeg for alvor fått føle på hvordan Paloma forholder seg til havet, til store dønninger, øsende regnvær, sterk vind og steikende sol. Vi begynner å bli kjent med hverandre. Da vi la fra kai i Strømstad rundt 04.30 i natt, og jeg stod til rors i soloppgangen mens Emilie tok seg en velfortjent blund, følte jeg virkelig at forholdet vårt var på vei et sted.

 

Det er en utmattet og sliten kropp som legger seg i piggen (landkrabbespråk: helt forrest i båten) i kveld. Men det er slitenhet på de gode måten. Paloma skal vugge meg i søvn nok en natt, og jeg kunne ikke tenkt meg noe bedre. 

 

image.jpg

Matrosen

Dag I

Nå er vi faktisk på tur. Det er litt vanskelig å forstå. Jeg kjenner det i kroppen, at jeg puster litt lettere og finner roen på en annen måte enn jeg har gjort de siste månedene. Det er akkurat som om stress ikke eksisterer mellom bølger og vind. Endelig. Altså, båten er jo ikke akkurat klar for hav enda, men nå har vi i hvert fall reist. Startet. Lagt i vei. 

Dagen startet tidlig, etter en natt med lite søvn. Rydde dekket for overflødig rot, feste gjenværende stæsj, sette spiler og reveliner i storseilet, rydde litt innvendig, hente ting vi har glemt å ta med fra leilighetene våre. Litt før ni begynte venner og familie å ankomme båten. Frem til vi la fra land 10:36, var det en salig blanding av klargjøring av båt og klemming på våre kjære. Det er vel heller ikke til å kommme fra at det ble felt en tåre eller tre. De synes det var fint å få være sammen om å ønske oss god tur, tror vi. (Forøvrig er vi godt fornøyde med 36 minutters feilmargin på avreisetidspunktet vi satte i april.)  Før vi reiste fikk også fadder Jenny knuse en flaske mot båten for å ønske oss god vind og lykke på ferden. Etter iherdige forsøk mot skutesiden, byttet hun taktikk og smalt flasken mot ankeret i baugen. Suksess! 

image.jpg

Da vi kom ut i fjorden ble vi møtt av 1,5 sekundmeter vind, helt flatt hav og en vegg av regn i horisonten. Vi humret litt over vår værkarma, og ønsket oss mer vind. Smilene var klistret fast i fjesene våre. Vi hadde kledd på oss vårt nye favorittplagg, flytedress fra Regatta. Sannsynligheten er stor for at vi kommer til å bo i disse til det er så varmt at vi smelter. (Jada, vi har fått dem nesten gratis, men de er oppriktig så varme og deilige å ha på seg at jeg hadde skrytt av dem uansett.) 

image.jpg

Regnet kom først, men ble i Drøbaksundet erstattet av vind. Resten av dagen har det blåst stiv kulig rett inn i baugen sydfra, med sterk kuling i kastene. Da vi passerte Filtvedt fyr ble vinden akkompagnert av bølger i varierende størrelse, de største omtrent to meter. Mange skylte over dekket og spylte oss ned. Paloma har virkelig fått kjenne litt på elementene, etter å ha ligget i ro altfor lenge. Hun oppfører seg fint i sjøen og passer godt på oss, det er deilig å kjenne på. Dekket er riktignok ikke helt tett, men det har vi en plan på. Elise har stått stødig til rors stort sett hele dagen og jeg ble bare mildt sjøsyk. Solen grillet og vi har smilt, stor stas og godt humør hele veien. 

Dagens destinasjon var Saltnes, mellom Moss og Fredrikstad. Vi kom frem hit 18:15 og hadde da gått rett i overkant av 40nm, stort sett for motor. Her holder Cato, vår eminente navigasjonsutstyrsmann til. Han har i dag vært ombord for å se over installasjon av VHF, AIS og autopilot, samt sette opp disse og oppdatere software (også på plotteren) til nyeste versjon. Alt var korrekt installert, og Cato var strålende fornøyd. Etterpå ble vi med opp for å grille middag og drikke en øl. Veldig trivelig kveld med mye fjas og gode historier fra eventyr nært og fjernt. 

Nå er vi tilbake i båten. Vinden river i oss og bølgene skvulper. Vi har laget litt bedre system for noen av tingene som har rast rundt innvendig i løpet av dagen, sjekket omfang og fundert på løsning av lekkasjene i dekket og planlagt morgendagen litt. Nå skal vi ta kvelden, i morgen går turen til Strømstad. Det er så godt å være på tur. Takk for i dag!  

 

image.jpg

Vår mest produktive dag

Herlig fred. I dag har det skjedd så mye at det føles som fire dager, minst. Vi våknet med overnattingsbesøk av den eldste niesa, hun er snart seks år og veldig skoleklar. At vi skal bo i seilbåten helt til hun begynner i 2. klasse er vanskelig å forstå. 

Vi har tidligere hatt litt dialog i sosiale medier med Anne fra Flyt forlag. Hun har vært begeistret for eventyret vårt, og vi har beundret bøkene hun forvalter. I dag fikk vi en melding fra henne om at hun hadde lyst til å donere en bokpakke til oss, veldig stas! Flere bøker om eventyrere er alltid et kjærkomment tillegg til skipsbiblioteket. Så etter jobb var vi innom der for å hente bøker og skravle litt. Anne er en ekte eventyrer, og har mange gode råd og innspill å komme med. 

Hjertelig takk til Anne fra Flyt forlag for inspirasjon i biblioteket vårt

Hjertelig takk til Anne fra Flyt forlag for inspirasjon i biblioteket vårt

Innimellom hadde vi også rukket å være innom Nesoddbåten for å hente feste til autopilot, jaktet litt høyt og lavt etter en pakke med klær fra Regatta(❤️) som Posten har rotet bort og sendt bestefar Gryt på oppdrag for å kjøpe bolter til å feste genoaskinnene og bytte skjerm på telefonen til Elise. 

Vi hadde avtalt med Gudmor Astrid at vi skulle møtes i båten for dåp klokken seks. Hun kledde på seg bunaden og satte seg på bussen. Både hun og vi var litt forsinket, og før vi kom frem ringte lillesøster Vilde for å si at det var noen menn der som gjerne ville flytte båten vår. Det viste seg å være Petter og gjengen, han har vært bindeledd til en deal med Raymarine på autopilot, VHF og AIS - pluss at han nå hjelper oss med å montere alt dette utstyret. Så innen vi kom i båten var de i full gang med montering. 

Gudmor Astrid i bunad, favorittfotografMarie  (@spilled_milk) med gravidmagen, kjernen i the Kelly family (KAN❤️) og lillesøster Vilde bidro alle til en legendarisk dåp av Paloma. (Eller heter det navnefest/konfirmasjon/30-årslag når man dynker ei gammel dame i bobler?) Gudmor tok sporty plass i gummijollen, til tross for manglende roferdigheter. Flasken ble ristet, korken spratt og både Paloma og stolte foreldre (E&E, hvis det var noen tvil) ble behørlig sprutet ned. Mye latter og glede på gang. Samtidig holdt Petter, Kjella og Claes på med montering av navigasjonsutstyr. Jeg hjalp til som best jeg kunne før/etter/innimellom dåp. Da dåpsfølget tok kvelden kom bestefar Gryt på besøk. Sammen med Elise festet han ankervinsjen på dekk.  

Gudmor Astrid med dåpsbarnet og de stolte foreldrene

Gudmor Astrid med dåpsbarnet og de stolte foreldrene

Vi kom også i snakk med Christian, en tidligere eventyrseiler som har bodd på båt i fire-fem år og vært frem og tilbake over Atlanteren omtrent dobbelt så mange ganger som år han har vært ute. Han kom med interessante betrakninger og råd angående reiserute, som vi definitivt må se me på. For å avslutte kvelden flyttet vi båten bort til With Marine, og Elise la for første gang til båten vår. (La til seilbåt for første gang, faktisk.) Det gikk veldig fint, naturtalent! I morgen tidlig skal riggere fra With lage nytt spinnakerfeste til oss og fikse noen siste detaljer i masten. 

Alt i alt en superproduktiv dag. I morgen må vi montere ferdig navigasjonsutstyret, feste genoaskinnene på dekk og komme oss inn til Oslo. Der skal vi først få byttet lekkasjetester, stengeventiler og slanger til gass. Til slutt skal vi pakke båten ferdig mens vi sier farvel til byen vår og folkene våre. ❤️❤️❤️

image.jpg

#gjestebokwin

I kveld fikk vi en så fin/gøyal/hyggelig hilsen i gjesteboken, at vi ikke kunne annet enn å dele den med dere. Big up til S!  

  "Tenk at nå skal Paloma, den vakreste frue, legge fra kai, ledsaget av kaptein Kreyberg, født på havets bunn, oppvokst i stormens øye. Og matros Gryt, unnfanget i Vestfjordens bitre vindkast, foret opp på saltvann og tang og tare.

Nå legges verdens hav for deres føtter. Og folkeslagene hvisker deres navn. Som den varme vind fra Nord, ryktes det om det som kommer. Noe nytt, noe vakkert. 

Ankeret løftes, vingene heises.  

Se! Der kommer de!" 

image.jpg

Straks langturklare. (Neida. Joda. Neida.)

"Nå nærmer det seg avreise, og gjøremålslista er lengre enn noen gang. Men slik skal det vel også være?" Ordene har vært skrevet på mang en seileblogg. Jeg skal ikke påstå at gjøremålslista vår er lengre enn den har vært før, men den er fremdeles ganske så lang. Imidlertid føles det litt som at vi har fått en ro over oss, lik den du kan få kvelden før en eksamen du er skikkelig godt forberedt til. Vi vet hva som gjenstår og hvordan vi skal komme i mål med det. 

Det er tre døgn til vi reiser. Jeg får litt hjertebank av å skrive dette. Det som alltid har vært så lenge til er plutselig i over-i-over-imorgen. Skjøteskinnene til genoaen må festes. Forseilfallet må tres på nytt. Det skal poppes fast nytt feste til spinnakerfallet i toppen av masten. AIS, ny VHF og ny autopilot skal monteres. Vi skal bytte mutterne som holder festet til autopiloten, stramme armen på forseilrulla, lime fast toalettet, bytte kompasset på pidestallen, tre spiler i storseilet, sjekke at alle splinter er tapet fast. Og ca 17 andre små og større ting. Heldigvis kan mye gjøres underveis. 

Lørdag 2. juli klokken ti legger vi fra land ved Sukkerbiten, bak Operaen. Kom gjerne og vink oss farvel og på gjensyn! PS vi legger oss i nærheten fredag ettermiddag/kveld, så lov til å komme innom da også for å gi oss en klem. 

 

image.jpg

Det ukjente

Om seks dager er vi på tur. På vei. Hverdag betyr plutselig noe helt annet enn nå. Gå på jobb, spise pizza på Villa Paradiso, klø oss i hodet over balkongkasser ingen ting vil gro i, leke med niesene på plenen mellom blokkene, drikke en (eller tre) øl på Bar Boca og en siste drink på Perla før natt, mumse middag i en park, fnise med venninnegjengen på en takterasse mens solen står opp, oppdage et nytt band på konsert, danse oss svette til skamløse hits. Hverdagen vi kjenner, den vi reiser fra, er helt enormt fin. Rundt oss  etablerer vennene våre seg, leiligheter og hus. Giftemål og barn. Faste jobber. Inni oss har uroen vokst en stund. Eventyrlysten skriker så høyt at det suser i ørene.

Vi trenger vind i håret, verdenshav under kjølen, soloppganger uten å se land. Det neste året skal vi lese bøker vi aldri har stoppet opp lenge nok til å oppdage at vi trenger å lese. Vi skal lese høyt for hverandre, og diskutere det vi har lest: filosofi, politikk, dikt, klassisk økonomi, språk, skjønnlitteratur. Vi skal fiske en tunfisk som er så stor at vi egentlig burde kuttet snøret. Vi skal lære oss fransk, og kanskje litt spansk og portugisisk. Vi skal lære å seile, bli skikkelig gode til å legge til. Vi skal stirre på stjernene på nattehimmelen og oppdage noe nytt om navigasjon. Vi skal finne meningen med livet. Mer mening. 

 

Xx, kapteinen

Foto: Marie Lid Aske

Foto: Marie Lid Aske

Seil o'glede!

Denne uken har vi fått oss seilbåt, hurra. Som i at vi tidligere har hatt motorbåt med mast. I vinter var jeg på Atlanterhavsseminar i regi av Asker Seilforening. Programmet var superinteressant og veldig lærerikt. Blant foredragsholderne var Christen With fra With Marine i Leangbukta. Han snakket om valg, forberedelser og reparasjoner av seil til langtur. Jeg ble inspirert, og ba om å få et tilbud på ny seilgarderobe. 

Da Henrik tok kontakt med oss snakket vi om turen vår, om båten, om oss og om våre ambisjoner. Han kom med innspill, lyttet til våre kommentarer og vi bestilte nytt storseil, ny rullegenoa og nytt tryseil. Storseilet er hoveddekket man heiser på masten. Genoa er et forseil, større enn en fokken (som er mindre enn avstanden mellom forstaget og masta). Tryseil er et stormseil som man setter på masta i stedet for storseilet når det er skikkelig dårlig vær. I tillegg til seilgarderobe, var løpende rigg også klart for utskiftning - altså fall og skjøter. (Oversettelse for landkrabber: tau.) 

I vinter var Henrik innom og tok mål av mast, bom og båt, for å være sikker på at seilene ble riktig størrelse. For noen uker siden kom han innom igjen og gjorde riggsjekk sammen med oss. En riggsjekk går ut på å kontrollere at masten og alt som holder den oppe er i orden. Det er store krefter som virker på båten når det blåser og bølger, som det jo gjerne gjør på havet. Derfor er det viktig at disse tingene er i orden, blant annet for å være litt tryggere på å unngå mastehavari. (Landkrabbeoversettelse: at masten knekker.) Sammen med Henrik gikk vi over alle vaiere, alle strekkfisker, alle steder ting er festet sammen, alle splinter. Vi lærte hva vi skal se etter og passe på, hvilket vedlikehold som er viktig underveis. 

Denne uken har vi satt riggen, igjen sammen med Henrik. Å sette riggen betyr å stramme vaierene som holder masten. På en turbåt, som vår, er det viktigst at masten står trygt rett opp og ned. Det er fort gjort at å stramme for mye på den ene eller andre siden, med en bananformet mast som resultat. Det er ikke gunstig, for da mister du massevis av styrke. I tillegg har vi satt på seilene, og byttet fall og skjøter. Derav - vi har endelig seilbåt!

Foto: Marie Lid Aske

Foto: Marie Lid Aske

#sponsetinnlegg

Sagaen om den 30 år gamle motoren

Som vi har skrevet om før, er det ikke bare en dans på roser å ha båt og motor som er 30 år gammelt. Fordelen er at man på 80-tallet var opptatt av kvalitet og opptatt av å lage ting som kan repareres. For en tid siden konkluderte vi med at det var for mye drit i dieseltanken til at denne klarte å mate motoren med ren diesel. Tanklokket er helt ihjelrustet, og dermed ikke mulig å få opp uten å ødelegge og trenge nytt. Vi pumpet ut noen-og-tyve liter vann og drit fra tanken, gjennom en ventil som tapper fra bunnen. Etter hvert kom det tilsynelatende ren diesel, men likevel var det for mye drit i systemet til at motoren fikk nok diesel. En midlertidig løsning har vært å kjøre drivstoff fra en 25-literskanne. 

I helgen klarte vi (takk pappa) å få løs stigerøret, altså det som henter opp diesel fra tanken. Nederst var det sveiset fast et gitter. Dette var fullt av drit og hadde begynt å gå i oppløsning, ikke rart at det var umulig å få ren diesel gjennom det filteret. I dag har vi (takk Petter) filt vekk gitteret, pumpet ut litt mer ren diesel og montert sammen dieseltilførselen igjen. Og nå går faktisk motoren som den skal. Med diesel fra tanken. Jeg klarer ikke helt å tro at det er sant. Seier! Og i morgen skal vi lære å sette riggen hos With Marine, bytte fall og skjøter og få seil på båten. Hurra og alle hjerter gleder seg og alt det der. 

Xx, kapteinen

Kapteinen er godt fornøyd med første tur helt alene👌🏻 

Kapteinen er godt fornøyd med første tur helt alene👌🏻